The Football Factory  (Terningkast 4)

Meningsløs vold, dop og øl kombinert med litt britisk humor. Oppskriften på suksess, eller?

John Kings bestselgende hooligan-roman har blitt film. Brått og brutalt blir vi invitert på en reise i Englands råeste machomiljø. Vi opplever det meste som skjer gjennom øynene til hovedpersonen Tommy Johnson, som er spilt meget overbevisende av Danny Dyer. Johnson er en hardbarka Chelsea-fan som lever for helgene, tilfeldig sex, dop, øl og følelsen av å knuse ansiktet på fotballfans. En dag tar livet hans en dreining, etter et møte med en fra den rivaliserende fotballklubben Milwall, begynner Johnson å få tilbakevendende mareritt. Han drømmer om en venns død og at han selv nesten blir sparket til døde. Det store spørsmålet Johnson nå blir tvunget til å stille seg selv er; er det verdt det?

Dette er en rå og brutal film som prøver å beskrive hooligansmiljøet i England. Likevel er det langt fra en dyptgående film, den skraper kun på overflaten av emnet den omhandler. Hvis du vil vite hvorfor hooligans banker livskiten ut av tilfeldige fotballfans, finner du ikke svaret her. I denne filmen deler de ut gratis knyttnever ganske enkelt fordi de liker det. Kanskje finnes det ikke noen dypere grunn i virkeligheten heller, likevel påstår selv engelske kritikere at både forfatteren så vel som regissøren må ha hentet erfaringer fra særtilfeller for å skape en såpass brutalt meningsløs film. Saken må vel settes på spissen for å få frem poenget.

Som en slags motvekt i filmen er det inkludert 2 gamle krigsveteraner, blant annet Tommys bestefar, som i sin tid måtte fokusere sin aggresjon mot mer meningsfylte oppgjør, i motsetning til dagens hooligans som ganske tilfeldig velger ut sine offer.

På tross av det brutale innholdet i filmen, har de likevel klart å inkludere litt britisk humor. For å trekke frem et eksempel, de 2 gamle krigsveteranene sitter i en taxi og hører på en ytterst plagsomt politisk drosjesjåfør, 5 lange minutter senere er endelig fremme ved puben. De tar frem rullestolen fra baksetet og ruller den fram slik at den ene av de to kan sette seg ned i den. Drosjesjåføren syns tydeligvis de virker som 2 sympatiske pensjonister og uttrykker sin store glede over å ha fraktet de to til deres stoppested. Han krever at drosjeturen skrives opp på hans regning, og uten de store protestene får han kjøre videre. Så snart han er ute av syne reiser den ene seg opp fra rullestolen, mens den andre sier ”what a wanker, lets go dancing”.

Skuespillerprestasjonene er det ingenting å si på, og Nick Love gjør en glimrende jobb som regissør. Dette er ikke britisk film på sitt beste, men underholdende er den så absolutt, terningkast 4.