The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy  (Terningkast 5)

Filmatiseringen av Douglas Adams kritikerroste science-fiction roman har blitt vurdert, men innfridde den?

Haikerens Guide til Galaksen starter akkurat som den burde starte, med en informativ innledning og en passende sang om delfiner og deres plass på Jorden. Etter introen får vi møte Arthur Dent (Martin Freeman), mannen som det skal dreie seg mest om i denne filmen.

Arthur er en fredelig brite som snart skal få huset sitt revet for å gjøre plass til en ny ekspressvei. Mens han protesterer på sitt vis, kommer hans beste venn, Ford Prefect (Mos Def), for å levere ham enda en dårlig nyhet – over tre halvlitere. Det viser seg at Ford kommer fra en annen planet, og at han bare var her for å samle informasjon om Jorden og dens innbyggere for det intergalaktiske oppslagsverket Haikerens Guide til Galaksen. Ikke nok med det, nå vil noen andre romvesener sprenge jorden for å gjøre plass til – ironisk nok – en intergalaktisk ekspressvei.

Mens Arthur får fullstendig panikk, bestemmer hans venn seg for at de skal haike med ett av romskipene som snart skal tilintetgjøre vår planet. De gjør så, blir oppdaget, og slengt ut igjen i det kalde, mørke, oksygenløse verdensrommet. De er i ferd med å dø da de plutselig, ved all usannsynlighet, blir snappet opp av et annet romskip, styrt av Zaphod Beeblebrox (Sam Rockwell), galaksens president. Her starter haikernes eventyr.

Når man skal lage en film ut av en slik bok, er det mye å ta hensyn til. Det jeg tror mange lurte på i første omgang, var hvordan man skulle forholde seg mest mulig til bokas forteller, den informative delen. For mye av boka går nemlig ut på lang, detaljert informasjon om ting som noen ganger er fullstendig avsporet fra resten av handlingen.

Ettersom at vi får all informasjon om de forskjellige rasene og planetene i universet servert via det fiktive oppslagsverket (ved samme navn som Adams bok), er den saken såre enkel: Det filmskaperne gjorde, var å illustrere oppslagsverket med gøyale animasjoner, og lot fortelleren (Stephen Fry) informere oss i ekte Adams-stil om de viktigste emnene.

En annen ting er rollene, som er noe av det mest vitale i denne historien. Vi har den forvirrede Arthur Dent, som for øvrig er godt portrettert av Martin Freeman. Bad boyen Sam Rockwell er glimrende som den nesten litt for kule og definitivt alt for dumme Zaphod, og den akk så søte og herlig naturlige Zooey Deschanel glir fint inn i rollen som intelligente Trillian. Alan Rickmans monotone, sørgelige stemme passer perfekt til den manisk depressive roboten Marvin.

En rolle jeg var skeptisk til var Ford Prefect, som i utgangspunktet skulle være en rødhåret eksentriker fra Guilford, men som i filmen ble en avslappet afroamerikaner. Det er klart, Mos Def klarte seg utmerket i rollen, men jeg er misfornøyd med at de gikk så langt ifra boka, spesielt når Ford er en så viktig karakter. Jeg tror nok at en del av bokas ihuga fans vil klø seg litt i hodet når deres favorittromvesen snakker med amerikansk aksent… Men dette blir selvfølgelig forklart litt uti filmen.

Sett bort ifra alt dette, med to øyne som ikke har lest boka fra før, kan alt virke litt forvirrende og ukjent. Det kan også til tider gå litt for fort fram. Men alt i alt er jo Haikerens Guide til Galaksen en ganske koselig og godt laget film, med uvanlig god humor. Skuespillerne er både jordnære og merkelige, og vi får servert mye action til en hver tid – pluss en brukbar dose jordboer-romantikk. Nerdete som jeg er må jeg si at synsopplevelsen var tilfredsstillende. Kostymene, figurene og landskapene var utrolige; ikke for overdådige, men likevel veldig tro mot science-fiction genren. Og med tanke på hvilke skuespillere vi får titte på (f.eks. John Malkovich, som har en liten, men nydelig rolle som en skummelt intens og karismatisk romvesen-politiker), så er det jo ikke rart at den har blitt slik en suksess i både USA og Storbritannia.

Filmskaperne utfoldet seg litt for mye når det gjelder enkelte ting, og filmen ble for kort til at den klarte å hedre boka slik jeg ønsket at den skulle… Men likevel ble jeg langt mindre skuffet enn jeg kunne ha blitt.

En velfortjent femmer til en verdig sci-fi komedie.