The Libertine

Laurence Dunmores film The Libertine omhandler poeten John Wilmot, eller Jarlen av Rochester om du vil. Herr Wilmot var kjent for sin satiriske og slibrige diktning, og ble antakeligvis på grunn av dette ikke anerkjent før etter sin død. I 1994 skrev Stephen Jeffreys et teaterstykke basert på John Wilmots liv, og det er dette som ligger til grunn for Dunmores film.

I hovedrollen finner du Johnny Depp. Han spiller rollen som den eksentriske Wilmot som lever livet i bunnen av en flaske vin, med en prostituert strategisk plassert foran buksesmekken. Til tross for at han er gift har han elskerinner både her og der, og en av dem er skuespillerinnen Lizzie som han knytter sterke bånd til. Hun støtter sin lidenskapelige elsker mens han sliter med å skrive sitt neste mesterverk som er en bestilling fra hans gode venn Kong Charles den 2. Kongen ønsker et stykke som fremhever rikets lyse sider, men John Wilmot har bokstavelig talt helt andre tanker i sinne.

The Libertine er som sagt basert på et teaterstykke og filmen er også til dels fremstilt på samme måte: Manus og replikker kunne like gjerne vært brukt på scenen som på film. I tillegg er The Libertine uten glorete farger og snedige filmtriks, noe som skaper en sterkere følelse av å se et teaterstykke. Kostymer, skitt og tåke er også med på å sette den rette stemningen, i tillegg til dyster musikk. At filmen virker tro mot epoken den er tatt fra er selvfølgelig et pluss i margen.

Først og fremst vil jeg si at skuespillerprestasjonene er gode, men når det er sagt er briljering med ord og følelser sjelden nok for skape en god film. Den første innvendingen er historien. Den er syltynn. Hva vil egentlig Dunmore med dette? Vil han beskrive Wilmots liv? Er det hele ment som samfunnskritikk? Etter min mening burde The Libertine hatt en rød tråd som er meningsfull i stedet for mange små antydninger som ikke fører noe sted. Min andre innvending er dialogen. Manus virker bra på overflaten og ordene svulmer, men etter en stund føles det hele som en oppblåst ballong som sakte men sikkert skrumper inn. Det er mulig dette er en flott opplevelse i en teatersal med stoler trukket med plysj, men hjemme i stua blir opplevelsen dessverre altfor meningsløs og lite troverdig.