The Producers  (Terningkast 3)

Overdreven slapstick fra ende til annen. The Producers passer nok fortsatt bedre for et publikum fra 1968 enn det gjør i dag.

Susan Stroman står for regien av nyinnspillingen av Mel Brooks The Producers. Hans utgave kom i 1968 og vant Oscar. Originalutgaven ble kjent for sin vellykkede satire mot Hitler og nazi-Tyskland, noe som antakeligvis var et mer betent tema den gang enn i dag.

Handlingen er lagt til Broadway, året er 1959 og den mislykkede produsenten Max Bialystock sliter med nedadgående suksess og pengetrøbbel, men når hans sutteklut-avhengige revisor kommer på en genial plan som vil løse alle problemer blir de to dansende glade. Planen går ut på å lure rike, gamle damer til å investere i verdens verste musikal, og for å klare det trenger de en elendig regissør, talentløse skuespillere og for ikke å glemme et totalt idiotisk og politisk ukorrekt manus. Det hele skal selvfølgelig produseres for en billig penge, og det som blir igjen skal puttes i de to produsentenes egne lommer på flukt fra et sinna publikum og på vei til solfylte Rio.

Bialystock og Bloom setter i gang jakten og finner snart det perfekte manus. Det er skrevet av en lederhosen-bekledd nazitulling ved navn Franz Liebkind, og tittelen han har gitt stykket er intet mindre enn «Springtime for Hitler». Regissøren de finner er derimot Liebkinds rake motsetning: En herremann ikledd gallakjole og et svært feminint kroppsspråk, og når ultrablonde Ulla Inga Hansen Benson Jansen Tallen-Hallen Svaden Svansen blir en del av gjengen, ser planen ut til å være komplett.

The Producers er slapstickhumor fra ende til annen, og det funker til tider veldig bra. Det hele er så overdrevet at jeg ler godt av Brodericks desperat barnslige ansiktsuttrykk mens han fører sin elskede blå sutteklut opp mot halsen, og for ikke å glemme Will Ferrells hysteriske karakter Franz Liebkind. The Producers er også regissert på en tilfredsstillende måte, det er lite slinger i valsen i Stromans debutfilm.

Men når det er sagt blir den høylydte humoren altfor masete for min smak. Det som var morsomt den første halvtimen blir ganske irriterende og kjedelig etter to timer, og når det gjelder satiren tror jeg ikke den treffer blink. Når Hitler og brunpudrede homoseksuelle danser side ved side forstår jeg poenget, men er det morsomt? Nei, ikke spesielt. Dette var nok mer sjokkerende og lattervekkende for et publikum som hadde opplevd andre verdenskrig. En annen ting som irriterer meg grenseløst er Uma Thurmans forsøk på å snakke svensk. For det første snakker hun et språk bare hennes mor kan forstå og for det andre høres svensken ut som en blanding av tysk og russisk. Kanskje dette er så genialt at jeg ikke forstår ironien i det, men en aldri så liten språkkonsulent hadde likevel ikke vært for mye forlangt.

The Producers har solid regi og koreografi, men humoren blir altfor ensformig og slitsom. Terningkast 3.