Tristan + Isolde  (Terningkast 4)

Klassisk og forutsigbart kjærlighetsdrama.

Legenden om Tristan og Isolde er kjent for de fleste, og nå har den blitt festet til lerretet nok en gang. Nå er det Kevin Reynolds som står for regien (regissøren bak blant annet The Count of Monte Cristo og Waterworld), og med seg på laget har han fått James Franco, Sophia Myles og Rufus Sewell.

Handlingen foregår i tidlig middelalder hvor England og Irland er i krig. England har store problemer med å komme seg på fote etter romerrikets fall og består av mange rivaliserende kongedømmer. Irland på sin side er sterkt og vet å utnytte sin posisjon til å herske over det engelske folk. Midt i dette kaoset befinner Tristan seg, foreldrene hans er blitt drept og han blir tatt hånd om av kommende kong Marke. Takknemlig overfor sin fosterfar, blir Tristan hans mest lojale ridder. Isolde derimot er den irske kongens datter, hennes far gifter henne bort i hytt og pine, og når hun blir giftet bort til kong Marke av Cornwall som et løfte om fred mellom de to nasjonene, kan et ekteskap med mannen hun egentlig elsker aldri bli annet enn en forbudt drøm.

Tristan + Isolde er selvfølgelig først og fremst en historie om håpløs kjærlighet, men den begrenser seg heldigvis ikke bare til det, for jeg vil karakterisere denne filmen i like stor grad som et historisk drama om krig, Englands fremvekst og det politiske spill rundt denne fremveksten. Kjærlighetens håpløshet forsterkes av krigens håpløshet og omvendt. Til forskjell fra andre historiske drama er Tristan + Isolde merkverdig lite svulstig. Den er ikke lavmælt, men verken kampscener eller kjærlighetsforhold skriker om kapp etter oppmerksomhet. I mine øyne er dette ingenting annet enn positivt. Filmen blir mer troverdig, i tillegg til at den skiller seg ut blant horden av «storfilmer» som dukker opp med jevne mellomrom.

Skryt til tross så mangler Tristan + Isolde noe essensielt for å menge seg med kremen, nemlig nerve. Jeg kjenner følelser komme opp til overflaten, men jeg blir aldri helt revet med. Litt av årsaken kan være forutsigbarhet og følelsen av å se noe som er utført på en veldig tradisjonell måte. En klassisk historie trenger ikke å utelukke friere tøyler for regissøren. Se bare på superregissør Baz Luhrmans Romeo + Juliet.

Men for all del, dette er en godt laget film med flotte kampscener, vakre kostymer og rutinerte skuespillere. Med mer nerve og intensitet, i tillegg til en mer uforutsigbar tvist, ville terningen ha rullet et øye høyere. Men i denne omgang må Tristan + Isolde nøye seg med en svak firer.