Voces inocentes  (Terningkast 4)

Delvis rørende historie om barnesoldater i El Salvador.

Vi er i El Salvador på 80-tallet. Borgerkrigen har herjet i lang tid, og ser heller ikke ut til å nærme seg slutten. Når guttene fyller 12 år, blir de hentet inn til hæren, uansett om de vil eller ikke. Dette er historien om gutten Chava, hans familie og hans landsby. Byen ligger midt i en krigssone hvor militæret og geriljaen stadig møtes i hasardiøse trefninger, og man kan aldri føle seg helt trygg. Skuddene hagler inn mellom de sivile husene, og døden lurer rundt hjørnet hver eneste kveld. Chava er 11 år, men har ingen planer om å bli hentet av hæren. Ved hjelp av sin mors kjærlighet og kontakt med geriljaen, gjør han det han kan for å motvirke den ondsinnede hæren og deres forhold til barnesoldater.

Temaet i Voces inocentes er altså barnesoldater, og bruken av disse i en skitten krig hvor begge sider for lengst har brutt alle moralske og etiske regler. Dette er en realistisk og brutal opplevelse, selv om det hele stort sett spiller seg rundt småunger. Der har forsåvidt filmskaperne et glimrende utgangspunkt, for hvordan kan man egentlig unngå å bli grepet av historien når 12 år gamle gutter blir henretta rett foran øynene dine? Eller når en i kameratgjengen har blitt soldat, og er rett ved å plaffe ned sine egne venner som en spøk? Dette er som nevnt hovedtemaet til filmen, men jeg hadde gjerne sett at de hadde spilt enda mer på akkurat det. Vi får se en del om hvor brutalt og urettferdig soldatene går frem når de henter de nyeste 12-åringene fra skolebenken eller hjemmene sine, men jeg vil se mer av hva som skjer etter det. Hva skjer, hvordan blir guttene til kalde mordere etter så kort tid i militæret?

Voces inocentes blir også en ganske enestående opplevelse av at ungene er hovedtemaet, vi har altså tidvis en brutal og ærlig krigsfilm, men det er likevel flust av barnslig humor, naiv oppførsel og her og der er det hele horder av unger som skriker og skråler av full hals. Dette kan selvsagt bli voldsomt irriterende etterhvert, men det gir jo også en genuin følelse av at barn faktisk bare er barn, selv i et land som har vært herjet av krig i 10 år. Familieforholdet mellom Chava og moren Kella har man også spilt ganske tungt på. Det er nært og ømt, de gjør begge alt de kan for å holde sammen og få ting til å gå rundt. Da hjelper det selvsagt at Kella spilles av en av de mest profilerte og begavede skuespillerne i hele Sør-Amerika, nemlig Leonor Varela. Hun gjør mildt sagt en enormt god rolle, og bærer filmen like mye som den unge hovedpersonen.

Det skal sies at Voces inocentes ikke kan kalles et mesterverk, det føles i overkant rotete ut for at det kan nå helt opp. De nevnte effektene av å ha unger i hovedrollene i en seriøs film, er nemlig ikke bare positive. Det har blitt dratt litt for langt i noen situasjoner. Det føles helt unødvendig å inkludere så mye som de har gjort, det er vanskelig å bry seg om prompevitsene, lapputveksling mellom skolepultene og en kjærlighetshistorie med Chava og en skolejente. Dette er småunger som er langt fra å være voksne, men det skjønner vi jo ganske fort uten at man trenger å ta i så hardt. Litt mer fokus på problemstillingen med smågutter som soldater, og litt mindre på de andre aspektene, så kunne dette virkelig blitt en storfilm med et enormt engasjement.

Skaperne har uansett fått til et godt stykke film, som til tider er ganske gripende og interessant. Sterk firer.