Volver  (Terningkast 3)

Pedro Almodóvar kombinerer seriøst drama med helt unik fantasi, men resultatet er for ujevnt til å hevde filmen over det gjennomsnittlige.

Raimunda og Sole er to helt forskjellige søstre, men de bærer på den samme mørke livshistorien. For mange år siden mistet de begge foreldrene i en grusom brann i den lille hjembyen. Søstrene har for lengst flyttet fra stedet, og den eneste som er igjen er en tante, og hennes meget hyggelige nabo. Denne naboen tar seg av tanten helt til den dagen hun dør, men det går rykter i den lille byen om at det ikke er naboen som tar seg av dette, men snarere et gjenferd av søstrenes mor.

Dette er et lite sammendrag av historien, selv om det egentlig ikke sier så mye fornuftig om det som faktisk skjer. For det er den spennende og merkelige utviklingen bort fra dette som gjør denne filmen litt spesiell. Volver starter med en scene hvor en rekke spanske kvinner vasker og rydder på en gravplass, og vi tas videre til det som tydeligvis er tanten til de to hovedpersonene. Det er her vi starter på den egentlige historien, som har en mystisk bakgrunn som du muligens ikke vil skjønne før helt på slutten. Dette er i og for seg bra, da det er en ganske interessant familiehistorie som omfatter tre generasjoner og en rekke skjulte hemmeligheter og smådetaljer. De fleste er dessuten ganske spesielle og rare folk.

Det vi finner i bunnen er altså en relativt rørende og interessant historie om tap og følelser, men det er det som er lagt over og rundt som føles helt feil. Det står jo i papirene at dette er en drama-komedie, og derfor er det nødvendigvis litt humor. Den avdøde moren er nemlig ikke borte, hun viser seg for Sole, og selv om hun ikke helt forstår hva som skjer i begynnelsen, så lar hun henne bo hos seg uten å fortelle noe til søsteren. En absurd vending i historien som gjør at all seriøsitet forsvinner, og vi blir påtvunget noe som ikke føles særlig festlig. Det hele virker herfra og ut som en ganske sær farse. En kombinasjon av de seriøse elementene fra første del av filmen, «humoristiske» kommentarer om brystene til Penélope Cruz, bisarre og uforståelige avgjørelser av hovedkarakteren og ikke minst en hel del småting som tilsynelatende ikke har noe med historien å gjøre.

Det er flott at den internasjonale superstjernen Penélope Cruz vender tilbake til Spania for å gjøre en litt annen type film, men det er langt, langt i fra nok til å redde dette prosjektet. Bortsett fra hennes sedvanlige blendende skjønnhet, er hun slett ikke den mest solide skuespilleren i denne filmen. Lola Dueñas, kjent fra The Sea Inside, er den som drar denne halvsunkne skuta. Som alle de andre i denne filmen, spiller hun en noe merkelig og uforståelig personlighet, men det gjøres på en imponerende måte.

Den legendariske spanske regissøren Pedro Almodóvar har klart å samle et knippe spanske sluggere, og dessuten en av Hollywoods aller hotteste skuespillere. Det skal han ha all ære for å ha klart, ingen dårlig prestasjon for en film fra et ikke-engelskspråklig land. Han beviser også at han igjen har klart å kombinere seriøst drama med helt unik fantasi, men denne gangen ble det ingen innertier. Det er ikke noe ekstraordinært over noen av denne filmens mange aspekter. Det hele er sært, ikke spesielt morsomt eller underholdende og skuespillerne (foruten nevnte Dueñas) er ikke mer enn gjennomsnittlig gode. Terningkast 3.