Walk the Line  (Terningkast 5)

Livet til Johnny Cash leverer en av årets største musikalske filmopplevelser.

I 1955 spaserte en tøff, radmager gitarist som kalte seg J.R. Cash inn i det snart berømte Sun Studios i Memphis, Tennessee. Det var en hendelse som hadde en uutslettelig effekt på amerikansk kultur. Med sine drivende godstogaktige akkorder, intense klippefaste blikk og en stemme så dyp og mørk som den svarteste natt, sang Cash sine bitende sanger om kjærlighetssorg og overlevelse som var tøffe, fylt av virkelig liv og ulikt noe annet som var blitt hørt tidligere…

Jeg skal innrømme at det er ganske sjelden at filmer med en såpass stor del av historien viet til rene musikalske innslag og/eller fremføringer faller i smak, men om det var den ekstremt tøffe musikken til Cash, de medrivende opptredenene eller den overraskende gode blandingen av drama, kjærlighet og musikk, skal forbli usagt. Og for å være helt ærlig, så spiller det uansett liten rolle.. Poenget er at dette funket ekstremt bra! Uten å bli overdrevent tårevåt, klarte denne tidvis sprudlende og generelt sett meget slagkraftige berg og dalbanen av en film å både engasjere og fascinere meg i overkant av sin 2 timer lange spilletid.

Foruten to grenseløst imponerende hovedrolleinnehavere, i form av Joaquin Phoenix og Reese Witherspoon, holder filmen i seg selv et meget høyt nivå og krever på ingen måte at du har noen som helst kjennskap til verken musikken, eller personen, Johnny Cash. Her blir vi nemlig servert en grundig, usminket og interessant historie fylt med alt du trenger å vite av romantikk, dop, festing, alkohol, fattigdom, tragedier, drømmer, suksess og, ikke minst, musikk, som da utgjorde livet hans. Disse ingrediensene legger unektelig opp til et meget bredt spekter av hendelser, men det er likevel tiden fylt med misbruk og avhengighet som har blitt mest vektlagt i denne filmen, og i ettertid kan dette neppe sies å være noe dårlig valg. Selv om dette kanskje ikke faller like godt i smak hos alle og enhver, tror jeg ikke det ville være feil å anta at det var nedturene og motgangen som til slutt endte opp med å forme Johnny Cash som person og musiker, ikke oppturene og den etterfølgende suksessen.

Videre må jeg benytte anledningen til å applaudere både Reese og Joaquin som, så vidt jeg har forstått det, synger alt med sine egne stemmer uten noen som helst dubbing osv… Ikke nok med at de faktisk kan synge, de synger vakkert, og når de står sammen på scenen skaper de intet mindre enn magi! Når det er sagt så er WALK THE LINE, foruten å være en film dedikert til minnet av en glitrende musiker, en ærlig, nærgående og realistisk skildring av en mann som aldri stoppet med å følge hjertet og, som på tross av sin enorme popularitet og suksess, alltid beholdt bakkekontakten. At den tidvis er både trist og deprimerende har lite med saken å gjøre. Dette er livet til Johnny Cash, og selv om det ikke nødvendigvis er noen overveldende positiv søndagstur i parken, er dette ekte saker. Terningkast 5.