When a Stranger Calls  (Terningkast 2)

Hvis du ikke har telefonskrekk fra før av, får du det neppe nå.

Jill Johnson har husarrest. Heldigvis, for henne, er hun en ettertraktet barnevakt, og faren bestemmer at hun skal bruke tiden sin til å passe på barna i familien Mandrakis. Huset er sikkert, barna sover allerede, det blir ikke enklere enn dette. Men så ringer telefonen…

Og telefonen fortsetter å ringe. Den ringer de første seksti minuttene, før ting begynner å skje. Har du sett de første ti minuttene av Scream, vet du hva som venter deg i When A Stranger Calls; denne filmen er mer eller mindre Screams åpningsscene utvidet til 80 minutter.

Det er rart med det. Da Scream revitaliserte sjangeren i 1996, var konseptet spennende. Ikke minst fordi det var mer eller mindre nytt; en film som pariodierte seg selv så grundig, og tok oss med på en guidet tur i grøsserland. Her har vi en film som tar seg selv grundig på alvor, og mister halve publikumet av den grunn; high-school-grøssere er ikke ment å være realistiskte, bare komme med gode grøss, er det ikke slik?

Jeg lurer på om filmskaperne mente de holdt på med noe nyskapende. When A Stranger Calls er basert på filmen fra 1979 med samme navn. Den gamle er hakket bedre, faktisk vil jeg påstå at den er like god som den originale The Hills Have Eyes.

When A Stranger Calls er regissert av Simon West, som blant annet har den første Tomb Raider-filmen på samvittigheten. When A Stranger Calls er en veldig pen film, lyssettingen og farvene er upåklagelige – kanskje dette var en av filmene Fritt Vilt-regissør Roar Uthaug kunne brukt som inspirasjon.

Camilla Belle, som spiller Jill Johnson, er slett ikke ille å se på; hun går stort sett i samme kostyme gjennom hele filmen, og har de samme utrykkene. Disse er desverre ikke mange; jeg talte to forskjellige utrykk hos Belle.

Belles støttespiller er stort sett fraværende. Ingen får mer tid på skjermen enn Camilla Belle; filmen handler forsåvidt om hennes aleneværende i et stort, skummelt, strømsparende hus.

Lyden er det desidert beste ved denne filmen. Om du er blant dem som er utstyrt med Dolby Digital-dekoder, er lydmiksen veldig spennende; den får deg til å føle at du nesten er i det samme rommet som hovedpersonen. Det er et pluss, men holder ikke.

Hvis jeg skulle skrive en liste over hva som er feil med denne filmen, ville den blitt veldig lang. Derfor sier jeg det veldig kort; om Wes Cravens The Hills Have Eyes fra 1977 ikke er din type film, er neppe When A Stranger Calls det heller. Om du derimot liker filmer som I Know What You Did Last Summer eller Urban Legend, venter det ikke mye nytt her – grøsserklisjéer, ”er det mulig å være så dum”-seanser, og en sort katt. Det er nettopp denne sorte katten du vil se mest av i filmen, utenom hovedrolleinnhaver Camilla Belle.

Det var det. Filmen er over. Et spennende aspekt ved filmen er hvordan det er mulig å få en film til å virke langtekkelig når den bare varer rundt 80 minutter. Ikke begi deg ut på denne filmen alene; du vil føle at du har kastet bort tiden din. Se den sammen med andre, le og skvett sammen, for så å glemme den igjen.