Where the Truth Lies

Filmatiseringen av Rupert Holmes sin roman lever ikke opp til forventningene. Where the Truth Lies starter kanskje lovende, men ebber ut i middelmådighet.

Where The Truth Lies, basert på Rupert Holmes’ kritikerroste roman, forteller om en ung journalists ønske om å fullbyrde farens journalistarv og skrive en oppklarende bok om en mordgåte uløst gjennom 15 år.

1957: Statenes mest ettertraktede showbiz-duo er Vince Collins (Colin Firth) og Lanny Morris (Kevin Bacon). Disse utfyller hverandre og fungerer som hverandres bedre halvdel. Morris er den spretne, energiske av de to; Collins er den stilfulle briten som holder ham i tøylene. De er ønsket velkommen overalt.

En kveld, etter en storslått tv-sending, trekker de seg tilbake til deres felles suite. Det oppdages liket av en nydelig, ung kvinne i duoens badekar. Ingen av dem blir siktet for dødsfallet, og de går begge fri.

Femten år senere er Karen O’Connor (Alison Lohman)bestemt på å løse mordgåten og avsløre morderen, og samtidig avdekke gåten om hvorfor komikerparet skiltes for så å aldri opptre sammen igjen.

Regissør og manusforfatter Atom Egoyan (The Sweet Hereafter) har forvandlet Rupert Holmes’ roman til en tidvis smart og ekstravagant film. Hvis man liker filmer som L. A. Confidential kan første halvtime av Where The Truth Lies virke som en verdig etterfølger. Men derfra går det ujevnt nedover, ettersom utviklingen går tregere og tregere for så å stoppe helt opp. Det er ikke spennende å se en film som stiller så mange spørsmål, uten å gi tilskueren muligheten til å gjette underveis hva som virkelig foregår. Det er blitt en trend at alle filmer skal ende med en uforutsett tvist; en avsløring som forandrer filmens virkelighet. Dette fungerte fantastisk i The Conversation, men her blir det rett og slett for platt.

Colin Firth (Girl With A Pearl Earring, Bridget Jones’ Diary) glir rett inn i rollen som stilistisk brite, hvorav Kevin Bacon (Mystic River, The Woodsman) portretterer Lanny Morris. Sistnevnte er en kvinnebedårer; sympatisk og notorisk drittsekk. Energien til Bacon i rollen som Morris er eksepsjonell, og bidrar til at han her leverer en av sine sterkere og mer oppslukende roller.

Det tydeligste problemet er Alison Lohman (Matchstick Men, Big Fish). I Matchstick Men fungerte hennes unge og naive ytre godt i rollen som 15-årig, og i Big Fish, hvor hun portretterte en ung, vordende hustru. Men her bidrar den samme naiviteten til at det som er filmens narrative bærebjelke brekker og faller. Der Firth og Bacon fungerer godt som filmens reisverk, trekkes det igjen ned av overeksponeringen av Lohman.

Det som begynte som en god idè, spant ut fra en spennende roman, ender opp som en halvrealisert film som desverre ikke lever opp til de forventninger og rammer som bygges opp i filmens første tredve minutter. Det er synd, for dette kunne virkelig tatt over tronen til L. A. Confidential som den moderne tids krimdrama. Se den gjerne, men ikke regn med at du ser den om igjen.

Kommentarer

    Kommentarfeltet er stengt