Wolf Creek  (Terningkast 5)

Glade ungdommer møter Australias slemmeste redneck.

Regissør Greg McLean har regien for denne grøsseren som tar oss med til Australias villmark. Dette er hans første spillefilm, noe som imidlertid ikke hindrer han fra å servere en av årets blodigste grøssere (The Hills Have Eyes kroner selvfølgelig toppen av blodslisten).

Wolf Creek omhandler tre ungdommer som drar på en flere dagers kjøretur til Wolf Creek for å se på et kjempemessig krater som har oppstått på grunn av en enorm meteoritt. De tre reiser fulle av eventyrlyst og barnslig optimisme. Men på vei tilbake streiker bilen og de tre sitter bom fast i ødemarken. Som en reddende engel dukker en tilsynelatende hyggelig fyr opp og tilbyr seg å hjelpe dem med å reparere bilen, det eneste de må gjøre er å bli med sørover, i stikk motsatt retning av deres ønskede destinasjon. Etter god gammeldags skrekkfilmoppskrift biter de selvfølgelig på agnet for så å bli med til sitt livs helvete hvor tortur, terror og bestialsk vold venter hver og en av dem.

Det sies at Wolf Creek er fritt basert på en sann historie. Noen kilder kan fortelle at Greg McClean er inspirert av ulike hendelser som har rammet backpackere på tur rundt omkring i Australia, andre sier han har basert filmen på en spesifikk hendelse som fant sted på nittitallet.

Filmens første del gir skinn av at dette er en typisk ungdomsgrøsser. Tre ungdommer søker friheten, søte følelser oppstår, småerting, frekke kommentarer og relativt barnslig oppførsel er hva vi får se helt til skrekken tar over. Og den tar over til gangs. Regissøren har på ingen måter spart på kruttet, noe som i min mening er bra. Vold er grusomt, vold er meningsløst, og det tør McLean å stå for på en svært realistisk måte. I tillegg har filmen et dokumentarisk preg med til tider vinglete kamera noe som forsterker autentisiteten ytterligere. Som regel er jeg skeptisk til “basert-på-en-sann-historie”-merkelappen, men i denne filmen gjør faktisk dette at skrekken blir enda mer effektiv i tillegg til at den øker følelsen av realistisk tilstedeværelse. Konklusjon: Ja, jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen min. Og ja, jeg måtte snu meg bort i avsky her og der.

I sin sjanger er dette absolutt skremmende saker uten at overdrivelsesfella tar over. Det er også imponerende å tenke på at en film med så mange effekter er laget på et ekstremt smalt budsjett. Filmen får i tillegg et pluss for at den bygger opp under den allerede godt brukte myten om at rednecks er blodtørstige skapninger. Men det beste er likevel, som allerede nevnt, realismen, følelsen av å se noe som er sant, noe som har funnet sted og derfor sikkert kan skje igjen.

Hvis jeg skal peke på noe negativt uten å røpe for mye av handlingen, vil jeg nevne at den siste lille oppsummeringen kunne de ha spart seg, den er både unødvendig og forvirrende. Jeg syns også noe av handlingen i begynnelsen (festscenene for eksempel) kunne vært kuttet ut siden de blir litt for flåsete etter min smak. Uansett fortjener Wolf Creek en femmer siden den får meg til sjekke en ekstra gang om bilen er i orden før jeg begir meg ut på langtur.