Band of Brothers

Krigsfilmer har alltid vært i skuddet. Tidløse. I hvertfall når det gjelder 2. verdenskrig. Et tema som aldri blir oppbrukt. Den moderne epoken med krigsfilmer ble påbegynt av ”Saving Private Ryan”, som satte standarden for hvordan krigsfilmer skulle se ut fra og med 90-tallet. Etter denne kom det flere mer eller mindre bra filmer om 2. verdenskrig som ”The Thin Red Line” og «U-571».
Der Saving Private Ryan satte standarden for 90-tallet, har Band of Brothers satt standarden for 2000-tallet og vel så det. Når det i tillegg er en hel filmserie, er det med andre ord mange godsaker å se fram til. Med det sagt, er det ikke den tanken du sitter igjen med etter å ha sett samtlige episoder.

5. juni 1944. D-dagen. Trodde man. Richard Winters stirrer ut over engelske marker som er dekket av et stort grått teppe av lavt skydekke. Det er uvær over kanalen. Landgang med slike bølger er umulig. Stemningen er laber, nervøs. Alle vet hva som er i vente. Helvete som skal bryte løs er utsatt 24 timer. Easy company fordriver tiden med filmfremvisning i ett av de større teltene ved den midlertidige basen.

D-Day pluss 434. Fra den forblåste engelske landsbygda, har Easy forflyttet seg til Østerrike, hvor de fordriver tiden med baseball. Sola skinner, det er sensommer. Vannet i de østerrikske alpene er forfriskende og kjølig i forhold til den stekende sola som svir huden på undersiden av uniformen. Major R. Winters kommer kjørende i en jeep. Easy får ordre om å samle seg rundt. Beskjeden kommer. ”The japaneese army has surrendered. The war is over”. Endelig skal de hjem. Etter en 434 dagers omvei, via noen av de hardeste slagmarkene i krigens historie. Normandie, Operasjon Market Garden, Ardenner-offensiven, Bastogne, Rhinen. Listen bare fortsetter.

Gjennom ti episoder på 1 time hver, prøver Tom Hanks og Steven Spielberg å gi oss en følelse av hvordan det kan ha vært å være medlem av Easy company. Mange filmer har før prøvd å skildre det brorskapet som oppstår mellom soldater i krig. Band of Brothers beviser en ting. Det går ikke. Det vil aldri være mentalt mulig for oss som er født de siste tiårene å noen gang forstå det båndet som oppsto mellom menn i Easy company, og andre kompanier som kom levende gjennom vanvittige slagfelt sammen. Likevel blir du, etter å ha sett denne serien, fylt med en enorm respekt for disse mennene og hva de gikk gjennom i løpet av litt over ett år.

Mye av grunnlaget for at du sitter igjen med en følelse av å forstå hvor spesielt dette er, er fordi de samme personlighetene du ser på lerretet, snakker til deg minutter før du ser dem i kamp i Frankrike. Mens du ser filmen er du smertelig klar over at personene som dør, var nære venner med de som lever i dag, og som så dem falle i krig på slagmarkene. Alle navn, hendelser, historier og dødsfall er sanne. Vi snakker ikke her om at ”filmen er basert på”. Filmen er virkelighet! Dette faktum slår deg ganske hardt når du ser de første bildene fra konsentrasjonsleirene.
De fleste sier at ”bøkene er alltid bedre enn filmene”. I dette tilfellet må det være motsatt vei. Band of Brothers er laget i samarbeid med de få veteraner fra Easy som enda lever, og Ambroes bøker fra slagmarken i Europa. Blant annet Major Richard Winters, som er en gjenganger i hele serien. Kun personer som selv har vitnet grusomhetene under krigen, vil noen gang kunne skape de skildringene vi her ser i Band of Brothers.

Det kan ikke være tvil om at denne minifilmserien bør være tilstede hos alle som setter pris på god film, og hos alle som liker dokumentarer. For med en slik detaljert og omfattende skildring av hendelser under 2 verdenskrig skal det godt gjøres, selv for dokumentarmakere, å gjøre bedre. Enjoy!