Blade Runner

Ridley Scott laget i 1982 «Blade Runner». De fleste kjenner ham best for «Alien», som han laget 3 år tidligere. Selv om den førstnevnte ikke er like kjent, er den likevel regnet som en klassiker av mange mennesker. En kan se likhetstrekkene mellom de to filmene ved at begge tar for seg en fremtid der de store selskapene har makten og ved at de har med sterke kvinnelige karakterer. Filmen er en adapsjon av romanen «Do Androids dream of electric sheep», av Philip K. Dick.

Vi befinner oss i en dyster fremtidsversjon av Los Angeles. Året er 2019 og vi møter den pensjonerte detektiven Deckard (barske Harrison Ford). Han er i midlertidig ikke pensjonert så veldig lenge, ettersom han blir tvunget tilbake på jobb av en korrupt politisjef grunnet spesielle omstendigheter. Han blir fortalt at en gruppe replikanter er gått berserk og at han må stoppe dette med alle nødvendige midler

Replikantene er menneskeskapte maskiner/organismer og er designet for å være menneskenes slaver. Det eneste problemet er det faktum at de er mye sterkere og raskere enn oss, og de aller nyeste modellene, Nexus-6, er også veldig smarte. En gruppe av disse har oppdaget at de er skapte biologiske maskiner og at de har en begrenset levetid på 4 år. Derfor har de kapret et skip, vendt tilbake til jorden og er på jakt etter sin skaper for å forlenge sin egen levetid. Deckard har en svært negativ holdning til slike vesen og han nøler ikke med å drepe dem. Vil hans holdninger være like bastante etter møtet med den vakre replikanten Rachel?

Filmen tilhører en sjangertype som kalles for «cyberpunk». Det betyr at det er en blanding mellom «science fiction» og «film-noir». Den sistnevnte sjangeren kan gjenkjennes i «Blade Runner» ved den hardkokte detektiven som har ett kynisk syn på livet (Deckard). Videre er handlingen lagt til en dyster storby, inneholder en «femme fatale» (Rachel), og det er brukt veldig lite lys i filmen som også er en del av kjennetegnene ved «film-noir». Musikken setter prikken over i’en. Den dukker opp innimellom som en deilig påminnelse på den dystre tilværelsen våre hovedpersoner befinner seg i.

Jeg likte veldig godt det skitne, nedslitte utstyret, de forfallende bygningene og følelsen av fattigdom blant massene som Ridley Scott har fremstilt på en god måte. Bilene kunne han derimot spart seg for… I alle dager, så stygge biler håper jeg virkelig ikke vi får være vitne til i 2019! En annen ting som jeg syntes var temmelig ubrukelig var den ene scenen når replikanten Roy plutselig har fanga seg en due, som han på en melodramatisk måte slipper fri (teitheten med dette vil man selv forstå når man ser scenen).

Blade Runner handler i bunn og grunn om etiske problemstillinger om hva som er menneskelig eller ikke, og kan få oss til å stille oss spørsmålet om hvor langt forskningen burde tøyes. Den ene replikanten Pris sier i en scene at: «Jeg tenker, derfor er jeg». Dette er selve definisjonen på det å være et tenkende menneske ifølge filosofen Descartes og gjorde i hvert fall litt inntrykk på undertegnede.

Ridley Scott har klart å få publikum til å føle sympati med begge partene i historien ved å følge både etterforskeren Deckard og de «slemme» replikantene. Han tar altså ikke noe parti med noen av dem, men viser oss at ikke alt er svart/hvitt og at det finnes flere måter å se en sak på.

Dette er desidert en film man burde se, og er et «must» hvis man skal få lov til å kalle seg «science fiction»-fan. Greit nok, filmen er laget i 1982 og fremtidsvisjonen av Los Angeles er kanskje ikke så visuelt pen som man kunne klart å få til i dag, men Gud, for en herlig oppvisning den er innenfor «film-noir»-sjangeren. En film som får deg til å huske den mer enn 2 timer etter at du har sett den, terningkast 5.