Blodsbånd

15-åringen Mirush kommer til Norge for å finne faren sin, som lot familien i stikken da Mirush var liten. Nå driver faren en restaurant i Oslos bakgård, og sliter med et gjeldstynget forhold til den albanske mafiaen i hovedstaden. Faren har startet et nytt liv med norsk kjæreste, og hans albanske familie er kun et vagt minne. Til Mirush dukker opp.

Marius Holsts staute debutfilm Ti Kniver i Hjertet viste seg å være starten på en lang, men lavfrekventert regikarriere – 13 år senere er han på plass med sin nyeste film; Blodsbånd. Med på laget har han store norske navn som manusforfatter Harald Rosenløw Eeg (Hawaii, Oslo) og fotograf John Andreas Andersen (Buddy, Uno). Resultatet er en unorsk europahistorie i internasjonal klasse.

Den farssøkende unggutten Mirush portretteres sårt og naivt av den hittil ukjente Nazif Muarremi. Han er en egen person, med egne erfaringer og indre demoner; ansiktet til Mirush forteller om et menneske som har opplevd mye, som tenker og forstår mer enn de fleste voksne er klar over. Men samtidig passer Holst på å minne publikum om at det er en femtenårig gutt vi er tilskuere til, ikke en fullvoksen person.

Det skyldes også den sikre bruken av foto. Det er ikke kun brukt som en observasjonskikkert; bildet forteller om subtile sinnsstemninger, relasjoner og konflikter. Det lurer publikum når det vil; det hinter også, uten å føre oss bak lyset. Men noe av det mest oppsiktsvekkende av hva gjelder det visuelle er hvordan Holst og medsammensvorne makter å male et fremmedgjørende bilde av Norges hovedstad; en kjent by for mange. Det blir skapt et nytt univers i det kjente samfunnet; et ukjent, uutforsket domene. Man kommer til Oslo for første gang.

Regissøren er sikker i sin fortellerstil; ingenting overlates til tilfeldigheter. Mirushs tapte far spilles av Enrico Lo Verso, et kjent navn i europeisk film. Samspillet mellom Lo Verso og Muarremi vitner om et våkent og ømt øye for forhold mellom far og sønn.

Etter det varierte filmåret 2006, i norsk sammenheng, er det forfriskende med et tilskudd som Blodsbånd; en reisehistorie, et familiedrama, en spenningsfilm; varmen og det ømme fra Buddy i god brudevals med de røffe tonene fra Izzat. Det kan love godt for det norske filmåret 2007; norske filmskapere som tør å satse på god film utenfor norsk filmskala. Terningkast 5.