Capote

Jeg skal innrømme at jeg ikke var spesielt gira på å se denne på forhånd, men da den tross alt har blitt nominert til Oscar og mottatt hovedsaklig glimrende kritikker ble nysjerrigheten til slutt for stor.

I november 1959 leser Truman Capote en artikkel i New York Times. Det er historien om mordene på fire medlemmer av den kjente Clutter-familien i Holcomb, Kansas. Det er noe ved denne saken som vekker Capotes oppmerksomhet. Den presenterer en mulighet, tror han, til å teste sin mangeårige teori om at i hendene på riktig forfatter kan en dokumentarisk bok være like fengslende som en roman. Med dette som sitt tema overtaler han magasinet The New Yorker til å gi ham et oppdrag og legger i vei til Kansas…

Bortsett fra et par underholdende scener her og der, hvor Capote enten skryter over hvor kul og genial han er eller kynisk manipulerer Perry (den dødsdømte fangen) til å fortelle alt om seg selv og drapet, var det lite ved denne filmen som virkelig klarte å fenge meg. Det blir for langt mellom høydepunktene, og selv om Philip Seymour Hoffman briljerer i rollen som Truman Capote (fullt fortjent Oscar), er filmen langt fra så dyptgående som jeg hadde forventet på forhånd. I lengden er det rett og slett for lite som skjer, noe som i resulterer i en rekke kjedelige, tamme og langdryge sekvenser. Filmen minner meg på mange måter om CLOSER da det hovedsaklig er skuespillerne som redder showet, historien er i teorien god nok, men selve gjennomføringen er langt fra så interessant og fabelaktig som mange vil ha den til å være…

Personskildringene er noe av det beste med filmen. De er godt gjennomført og vi kommer definitivt ganske tett på både Truman og Perry, men når den ene av disse er en iskald, egoistisk og kynisk person med ett mål for øyet; boka, og den andre er en dødsdømt fange som sitter i fengsel for å ha myrdet en familie ved å skyte av dem hodet med en hagle.. så er det ikke nødvendigvis spesielt lett, for oss som publikum, å knytte oss til disse typene. Spesielt ikke når den ene har tidenes mest irriterende pipestemme som jeg antakeligvis kommer til å ha grusomme mareritt om de neste par månedene..

CAPOTE er likevel langt fra et makkverk. Den har en rekke flotte scener, skildringer og en glimrende slutt (selve rosinen i pølsa) som NESTEN veide opp for alle de kjedelige partiene i filmen. Her fremstilles Truman Capote endelig som den ekte psychoen han er, en fyr med en rekke problemer (som han selv ikke har peiling på hva er, selvfølgelig) som slites mellom bokprosjektet og den drapsdømte Perry. En knallsterk avslutning, men sett over det hele var tempoet for tregt, filmen for langtekkelig og historien for platt. Jeg klarte verken å involvere meg i mordhistorien eller Capotes vesen. Terningkast 3.