Cinderella Man

Ron Howard leverer en hardtslående, involverende og god boksefilm. Cinderella Man spiller på de klassiske konvensjonene til sjangeren, og det fungerer veldig bra.

Som en gammel fan av ROCKY er det ingenting å legge skjul på at jeg er svak for heltefilmer. Denne ble intet unntak, på tross av en konstant irritasjonsfaktor ved navn Zellwegger, klarer Ron Howard på vakkert vis å fortelle historien om en hardtarbeidende familiefar og utslitt bokser i et fattig USA som får en enestående mulighet til å gjenvinne respekten, boksetittelen og et verdig liv. Midt i den store depresjonen, da Amerika ble holdt i et knugende grep av en forferdelig økonomisk nedgang og nesten var i ferd med å gå under, dukket han opp som en svært usannsynlig helt som fikk folk til å reise seg i stormende jubel, når han viste hvor hardt en mann vil kjempe for å få en ny sjanse for familien sin og seg selv.

Hardstlående, inspirerende og blodige boksekamper som dessverre ikke følges opp med god nok koreografi, reddes av historiens hjerte, intense og tidvis glitrende sekvenser med overraskende kamerabruk samt en knallgod innsats av Russel Crowe. Han glir fint inn i rollen som en fattig arbeiderklassetype, en sliter i motgang og med en stor familie å ta vare på. Hvorfor de derimot har valgt å bruke den grusomt irriterende snakkegåsa med sine strekøyne og halvfalske smil, Renee Zellwegger, er for meg et mysterium. I kjent og kjedelig stil spiller hun en tilbedende kone og husmor som står bak sin pliktoppfyllende mann gjennom tykt og tynt. Jeg kan ikke påstå at replikker som ”you are the champion of my heart” hjelper henne nevneverdig på veien, men det kvinnemennesket overbeviser ingen med sin tolkning og er i tillegg ekstremt…ekstremt irriterende!

På tross av at filmen til tider er fryktelig sentimental, kunne jeg ikke unngå å bli revet med når Crowe slo fra seg som verst som om livet sto på spill (noe det på teoretisk sett og vis egentlig gjorde) og la motsander etter motstander i gulvet. Det er vel nettopp på grunn av den sterke bakgrunnshistorien at filmen fungerer og klarer å engasjere i så stor grad gjennom flere boksekamper. Det kjempes ikke kun for heder og ære, men for familiens overlevelse og retten til et respektabelt og verdig liv. Selv om den siste matchen var noe overdrevent lang og ikke helt nådde opp på nivå med de forgående, kommer man ikke bort fra at det er en fryd å se den undervurderte, ultrakule og alltid like glimrende Craig Bierko i aksjon! Gi den mannen flere roller!! Paddy Considine, som i min mening står for en av årets absolutt beste skuespillerprestasjoner i DEAD MAN’S SHOES, gjør ingen dårlig innsats i denne filmen heller. Dessverre kommer ikke hans rolle til sin fulle rett, en fyr som kunne gitt historien mer kjøtt på kroppen har i stedet blitt underutviklet, oversett og så å si fjernet fra den store sammenhengen.

Paul Giamatti overbeviser som alltid og skal i fellesskap med regissøren Ron Howard ha mye ros for intensiteten, realismen, den høye pulsen og måten boksekampene klarte å holde deg klistret fast til setet når det sto på som verst. En hardtslående, involverende og god boksefilm, uten spesielt mange tårevåte og følelsesmessige scener (ettersom disse i stor grad har blitt ruinert av Zellwegger), som tidvis har glitrende øyeblikk av storhet å by på! Terningkast 5.

Kommentarer

Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!

    Skriv en kommentar