Crash

Crash er en film som snek seg inn på norske kinoer for en drøy uke siden, uten alt for mye styr. Selv om den har fått haugevis med terningkast som skulle tilsi at dette er gode saker var det ikke den filmen som stod øverst på lista når jeg skulle på kino forleden dag. Men av ulike grunner så ble det altså Crash, og det er jeg fryktelig glad for i ettertid. For det er desverre så alt for sjelden jeg sitter i kinoens mørke og føler meg helt fanget i fantasiens verden.

Crash er Paul Haggis debut som langfilmregissør. Han har tidligere jobbet med diverse TV-serier, men gikk over til langfilmen med å skrive manuset til Million Dollar Baby. Også i Crash står han for manus.

Filmen tar for seg en rekke mennesker som krasjer borti hverandre i løpet av en kald dag i kyniske Los Angeles. Strukturen er ikke ulik «Short cuts», «Traffic» og «Hawaii, Oslo», og fungerer meget bra. Den røde tråden som tar oss mellom alle disse personene er hverdagsdiskrimineringen og fordommene som følger med utseende, og hvordan disse bygges opp ved fremmedfrykt, intoleranse og rett og slett tilfeldigheter. Rasediskriminering er fortsatt et av USAs største problemer, og blir tatt opp på en meget smart og interesssant måte i Crash.

Under filmingen fikk visst regissør Haggis et hjerteattakk. Han nektet alle andre å fortsette opptakene og kom tilbake to uker senere. Sånn skaffer du deg respekt, både blant publikum, kritikere og ikke minst skuespillere. Og skuespillere er ingen mangelvare i denne filmen. Sandra Bullock spiller kona til den vellykkede D.A. Rick Cabot (Brendan Fraser), som føler seg truet av alle som ikke har blå øyne og tung lommebok. Matt Dillon spiller en politimann uten alt for stor medfølelse for afroamerikanere. Rapperen Ludacris spiller en småkriminell som kun stjeler fra de hvite, og snakker dritt om hiphop. Don Cheadle er ikke bare skuespiller, han er også medprodusent for filmen, og beviser at han er blant Hollywoods flinkeste. Ellers kan man nevne Thandie Newton, Ryan Phillipe, Jennifer Esposito og Terrence Howard.

Et av problemene med å flette sammen flere historier og personer i en film er at hver enkelt histories og konflikts klimaks kan falle i intensitet, ettersom de bare er en brikke i det store puslespillet. I denne filmen går det uten vanskeligheter, mye på grunn av dynamikken i filmen og klippingen som tillater publikum å roe seg litt mellom høydepunktene.

Klippingen er jo selvfølgelig enormt viktig ettersom det er så mange historier og skjebner som skal nøstes sammen. Og jeg syntes jeg fungerer ypperlig i denne filmen. Man kunne kanskje ønske seg enda et hakk på bildesiden, jeg føler jeg har sett bedre foto før, uten at den på noen som helst måte er ødeleggende for filmen.

Selv om det fortsatt er lenge til neste Oscarutdeling, anser jeg Crash som en het kandidat til å hente i land Oscar-nominasjoner både for manus og regi, og kanskje også beste film. Dette er rett og slett bra saker, som herved anbefales på det varmeste. Klar femmer.