Donnie Darko

Donnie Darko virker som en tilsynelatende normal tenåringsgutt, men fra utsiden ser man ikke at han sliter med dype angst-problemer og tvangstanker. En dag gjør han en pakt med sin usynlige venn Frank, som lover Donnie innsikt i verdens mysterier. Til gjengjeld må han gjennomføre en rekke kriminelle handlinger for å avsløre de voksnes hykleri.

5 år etter etter jeg så Donnie Darko for første gang (og mislikte den), dumpet den ned i postkassa mi igjen. Kanskje like greit å få et spark i rumpa til å se den igjen, noe jeg fikk etter å ha lest denne flotte artikkelen. Som påpekt i artikkelen, er det vanskelig å bryte ned hva Donnie Darko handler om i et par setninger, noe jeg selv fikk smertelig erfare. Introteksten gir kanskje ikke et godt bilde av hva filmen handler om, men jeg støtter meg til håpet om at det er allmennkunnskap i dag – ni år etter premieren.

Dessverre må jeg bekjenne at jeg heller ikke denne gangen klarer å la meg rive med. Jeg klarer ikke helt å sette ord på hvorfor – jeg makter rett og slett ikke å leve meg noe særlig inn i det. Jeg forholder meg rimelig apatisk til hele angst-problematikken, jeg blir satt ut av at Patrick Swayze er med i filmen, og jeg henger faktisk ikke med på historien hele veien. Mulig jeg bare er treg i nøtta, altså.

Det er en ambisiøs film Richard Kelly presenterte tilbake i 2001, og han skal i alle fall ikke bli beskyldt for å ikke prøve. Spørsmålet er bare hvor godt han treffer på alle aspektene som tas opp – angsten, kjærligheten, tidsreisene, drømmene. Og det er liten tvil om at Kelly’s debutfilm er noe å bryne seg på for hjernebarken, men samtidig er han påpasselig med å understreke hele tiden underveis at dette er viktig, følg med nå, og enkelte ganger blir det for mye av det gode hva f.eks musikkbruk angår. Det samme kan sies om enkelte av spesialeffektene, for så vidt.

Jeg har sett flere betegne Donnie Darko som en elsk/hat-film, og selv om jeg på ingen måte hater filmen, er jeg nok nærmere sistnevnte kategori. Da jeg så den i midten av tenårene var det under alt andre enn optimale omstendigheter, så filmen gikk på mange måter i glemmeboka. Når jeg da, 5-6 år senere, ser den med et åpent sinn og et håp om å like denne filmen som så mange holder kjær, føles det på en merkelig måte som jeg har vokst fra den. Jeg har ingen nostalgiske minner knyttet til filmen, og pr. dags dato slår det meg som en film som passer best om man er i 15-17-årsalderen. Ikke det at jeg skal være veslevoksen og si til fansen at dette er en film for tenåringer, for jeg er «all about da teen moviez», men det virker for meg som en film det er vanskelig å relatere til når man ser den for første gang (forrige visning teller ikke) i tyveårene.

Nå kan det kanskje virke som jeg virkelig misliker Donnie Darko, noe som selvfølgelig ikke er tilfelle. Det er mye flott å hente i filmen, i alle fall om man bryter det ned til enkeltelementer. Jake Gyllenhaal leverer en fremragende rolle som tittelpersonen, all ære for det. Flere av scenene med Frank er ekstremt stemningsfulle og vitner om en filmskaper med talent og teft for mystikk. Det er vel i større grad helheten, og tematikken, jeg ikke applauderer.

I bunn og grunn forholder jeg meg ganske likegyldig til Donnie Darko. Det blir for mye av alt, og for ”fjernt” til at jeg klarer å engasjere meg fullt ut, samtidig som den innehar nok kvaliteter til at jeg ikke vil skru av underveis. Merkelig det der, så konklusjonen blir at Donnie Darko ikke er en film for meg. Terningkast 3.