Duelist

Vi er i Koreas Chosun-epoke og følger den lett irritable detektiven Nam-sun (Ji-Won Ha) og hennes kompanjonger på jakt etter falskmyntnere og en livsfarlig duelist (Dong-Won Kang). på veien forelsker Nam-sun seg i den mystiske tyven og dermed blir hun slitt mellom å holde hodet kaldt i etterforskningen og å være hodestups forelsket i duelisten.

Jeg har hørt fra flere hold at dette skal være en parodi på de estetisk vakre Martial Arts filmene som har dukket opp som paddehatter de siste årene, og når det gjelder akkurat det estetiske kommer The Duelist høyt opp på listen. Kampscenene er vakre og varierte, miljøet gir inntykk av krydret kultur og forlokkende natur, antrekkene er perfekt danderte, farger, skygge og lys eksploderer mens snøen faller tettere og tettere.

Men her stopper beundringen. Historien er springende og innholdsløs, det vakre har ingen bunn. Det er mulig Ji-Won Has grimaseskjærende ansikt er ment som morsomt, men for meg blir den forvridde munnen ingenting annet enn irriterende. En del slapstick gjør at jeg ler mot min egen vilje, det er som en refleks: Latteren sitter alltid løst når fjollete gamle menn ramler ned fra trær. Men det tar ikke lang tid før jeg innser at humoren er både billig og vulgær. Jeg blir provosert, men lærer ingenting av det. Det eneste som provoserer meg er at dette kunne blitt bra, ideen i seg selv er jo god.

Det er mulig at jeg fra et vestlig ståsted har gått glipp av en del interne poenger og Sør-Koreansk humor. En parodi bygger som regel på kjente fortellergrep og er ute etter å latterliggjøre disse, men for meg latterliggjør The Duelist selve parodien som humoristisk våpen.

Jeg gir The Duelist en toer, og det er kun for de vakre bildene.

Sett på Kosmorama Filmfestival 2006