Elizabethtown

Ikke det at Elizabethtown er så utrolig fantasiløs og elendig, men den engasjerer lite og overrasker enda mindre, den virker i grunnen ganske lite gjennomtenkt. Og da er det lov å bli skuffet når registolen tynges av rumpa til Cameron Crowe, som, som vanlig, også er kreditert som både manusforfatter og produsent. En mann som tidligere har lagd Almost Famous og Jerry Maguire, samt skrevet manus til kultfilmen Fast Times at Ridgemont High.

Her leverer han en film om skodesigneren Orlando Bloom, som står ansvarlig for tidenes fiasko innen skobransjen (og får sparken så det synger etter av Alec Baldwin). Han bestemmer seg for å avslutte sorgene og ta sitt eget liv akkurat når søsteren hans ringer og forteller at faren hans er død. Dermed må han til Elizabethtown for å begrave faren sin. Og der bor ingen andre enn Kirsten Dunst forkledd som en flyvertinne og så kan man omtrent gjette seg til resten av filmen.

Historien starter for så vidt ganske greit, selv om det er lett å trekke paralleller til en tidligere Crowe-film, Jerry Maguire, men etter ankomst Elizabethtown slukner det som er av spenning i mangel på fantasi og modighet. Det blir den samme oppskriften mange har brukt før, og da blir det etter hvert lett og lese hva man får servert.

Filmen inneholder også en lengre roadmovie-sekvens mot slutten der Orlando kjører rundt i midtvesten av USA og sprer farens aske. En sekvens som fungerer bedre som reklame og er i mindre grad med og forteller noe av filmisk interesse.

For å avslutte litt mer positivt så gjør Susan Sarandon, som spiller Orlandos mor, en god jobb. Filmen ville egentlig vært mer spennende dersom den hadde handlet om henne. Crowe skal også ha en stjerne i margen for musikkbruken. Filmen er tilnærmet et vegg-til-veggteppe av musikk, men stort sett av god musikk, og det er egentlig musikken som skapte mitt lille høydepunkt; når Orlando besøker hotellrommet der Martin Luther King ble skutt, og U2s Pride (In the name of love) spilles.

Men for å oppsummere: gå og se noe annet.