Elsk meg i morgen

Det er blitt høst. Innetid og kinotid. I Bergen har vel ikke været forandret seg riktignok, men høst betyr at det nærmer seg Bergen Internasjonale Filmfestival. Først står imidlertid Elling på plakaten. I den tredje og siste Elling-filmen er det originale trekløveret tilbake i hovedsetet. Petter Næss har satt seg i regisørstolen igjen for å finne tilbake til suksessoppskriften fra den første filmen med Per Christian Ellefsen og Sven Nordin i hovedrollene.

Lyset dempes, riktignok femten minutter for sent da reklamen skal få sin plass. Filmen bygger seg opp i det stille. Nærmest litt uengasjert blir vi sluppet inn i Ellings nye verden. Eller rettere sagt mangel på verden, for Elling har låst verden ute. Han har forlatt en kald, rotete og uhåndterbar virkelighet og tredd inn i sin egen, hvor hans eneste selskap er sine egne destruktive tanker. Innelåst i en leilighet hoper søppelet seg opp rundt han. At Elling skal være en del av hverdagen virker fjernere og fjernere. Her tar Elling-filmen opp viktige samfunnsmessige problemer. Om du tror at depressive tanker er noe som hører til blant narkomane og alkoholikere, se godt rundt deg.

Det er da Kjell Bjarne tar tak og formelig vasker dritten, og utrolig nok de depressive tankene, av Elling. Elling vil atter en gang involvere seg i hverdagen. Historien tar noen snarveier her og der, men hva gjør det når Elling til slutt kommer ut fra lerrettet, setter seg ned ved siden av deg med en kopp varm sjokolade og kiler deg under armen. Per Christian Ellefsen gjør Elling enorm, og en lun fin stemning sprer seg rundt oss i kinosalen. Smilet er på alles lepper og latteren runger rundt om i kinosalen. Per Christian Ellefsen er Elling. Han starter jakten på kjærligheten, og begynner å tro på livet igjen. Jakten på kjærligheten er et tegn på at Elling ønsker å være normal. Normale mennesker har kjærester. Normale mennesker har jobb. Slik sier samfunnet at det er. Elling føler seg da tvunget til å spe på med løgner. Han finner opp et nytt liv, et mer spennende liv. Slik han tror alle andre lever kanskje. Elling må tilpasse seg samfunnet, som mange ser seg tvunget til, men finner mer ekstreme metoder å tilpasse seg. Han maler seg inn i et hjørne med løgner og sitt vrangsyn på verden. Noe som fører til en humørfylt tid i kinosalen.

Men der Ellefsen skildrer Elling med dybde og ett bredt spekter, svikter desverre Sven Nordin. Når Sven Nordin får sjansen til å gi karakteren Kjell Bjarne mer dybde enn en bamse med fine tanker og omsorg, svikter han. Han har sjansen til å vise at ingenting er svart-hvitt, men feiler helt i sitt forsøk på å vise Kjell Bjarnes sårbarhet. Jeg er klar over at jeg vil få på pukkelen av alle forståsegpåere i Norge, men Sven Nordin er bare god så lenge han får spille på det han er god på.

Og her starter desverre filmen å slippe taket. Etter et parti som ga håp om en strålende vakker film, slipper den fullstendig tak i publikumet sitt. Slutten av filmen er tam. Den hadde publikum i sin hule hånd og skulle bare avslutte med stil, men faller desverre fra. Det betyr ikke at Elling er en dårlig film eller bortkastet tid. Lyspunktene er så store at den får en bra karakter av meg, men jeg hadde et reelt håp om at filmen kunne løfte seg mot gamle høyder etter et flott midtparti.

Filmen får en 4’er av meg, men jeg gir den en sterkere anbefaling for det voksne publikum. Ring barnevakten og ta kona med på kino for en velfortjent pust i bakken. Så får heller barna være med når turen går til Charlie og sjokoladefabrikken.