Flightplan

Om bord i et toppmoderne fly i 40 000 fots høyde opplever Kyle Pratt alle mødres verste mareritt når hennes seksårige datter Julia forsvinner sporløst på en flytur fra Berlin til New York. Kyle er allerede følelsesmessig nedbrutt av ektemannens plutselige død, likevel prøver hun desperat å få flybesetningen og de andre passasjerene til å forstå at hun fortsatt er ved sine fulle fem. På tross av dette må hun likevel vurdere muligheten for at hun faktisk er i ferd med å miste forstanden.

Dette er utgangspunktet til FLIGHTPLAN som starter forrykende bra. Den er forvirrende, men samtidig veldig stilfull og i tråd med historien som blir fortalt. Allerede etter 3 minutter sitter jeg og undrer meg litt over hva som foregår. Paranoiaen brer seg og jeg begynner tidlig å gjette meg litt til hva som har skjedd og kan skje videre. Kyle Pratt (Jodie Foster) fremstår tidlig som en forvirret og halvgal/nevrotisk person, og det er akkurat samme følelse jeg sitter igjen med etter de første minuttene; forvirring, men samtidig en stor interesse for den videre utviklingen av historien. På tross av et top-notch utgangspunkt for resten av filmen, klarer dessverre regissør Robert Schwentke å ødelegge for seg selv.

Etter en flott start stopper altså moroa. Konseptet og deler av historien er bra, men filmen mister drivet og spenningen som tirret meg i begynnelsen. Etter å ha sett Jodie Foster få 15 forskjellige panikkanfall hvor hun blant annet løper som en galing rundt i flyet, anklager utlendinger for en konspirasjon mot henne, krabber rundt i maskinrommene og kortslutter hele flyet, så får man etter en stund nok. Nå klager jeg ikke over Fosters talent som skuespiller, for hun gjør faktisk en ganske god innsats i rollen som en hysterisk mor, det blir bare litt for mye av det gode. Etter en stund tok jeg meg selv i å sitte og tenke på hvor kult flyet i filmen faktisk var (det hadde til og med en egen bar), noe som ikke nødvendigvis er et altfor godt tegn.

Det som irriterer meg er at FLIGHTPLAN kunne vært så mye bedre. I stedet for å fortsette i det samme gode sporet de begynte i, blir plottet stadig tynnere og mer ordinært ettersom filmen sakte skrider frem. I tillegg er den full av irriterende plothull, selv om man delvis aksepterer/overser dem der og da, bunner det hele ut i en relativt usannsynlig og amatørmessig historie. Strengt tatt burde folka bak filmen ha gjort et mye grundigere forarbeid og tatt seg ekstra tid til å finpusse detaljene og forbedre historiens svake punkter.

Det er likevel slutten som er verst. Avslutningen på filmen suger, punktum. Nå vil jeg nødig røpe for mye, men makan til antiklimaks og latterlig slutt skal man lete lenge etter. Klisjeene kommer på rad og rekke og det hele avsluttes som en halvdårlig actionfilm hvor man skulle tro rollelista var fylt opp med Hollywoods C-liste. Med navn som Jodie Foster, Peter Sarsgaard, Sean Bean og Erika Christensen på rollelisten har man grunn til å forvente mer enn dette. Det som kunne blitt en strålende thriller ender opp med å bli en lettglemt skuffelse. Terningkast 3.