Ghost Dog: The Way of the Samurai

Ghost Dog (Forest Whitaker) har dedikert sitt liv til en mann (John Tormey) som tidligere reddet livet hans, mannen som heter Louie er medlem av mafiaen og gir Ghost Dog oppdrag som leiemorder. Ingen andre i mafiafamilien vet hvem Ghost Dog er, han utfører sine oppdrag uten å etterlate seg noen form for spor og tar kontakt med Louis gjennom sine trofaste brevduer. Det er først når en misforståelse oppstår at både Louie og Ghost Dog befinner seg i fare, og som en tro samurai beskytter leiemorderen sin oppdragsgiver til punkt og prikke, selv om beskyttelsen på ingen måte er gjensidig.

I Ghost Dog: The Way of the Samurai er ingenting overlatt til tilfeldighetene, selv den minste lille detalj og den tilsynelatende mest ubetydelige scene har betydning for filmen i sin helhet. Og som Ghost Dog så klokt siterer fra sitt livs viktigste bok Hagakure: “Matters of great concern should be treated lightly. Matters of small concern should be treated seriously.»

Symbolbruken er utstrakt uten at den på noen måte føles påtvunget eller flau, i stedet åpner den opp for endeløse rekker med tolkningsmuligheter noe som gjør at dette er en film som aldri står stille, bildene ruller og går samtidig som en kontinuerlig tankeprosess blir satt i gang hos seeren. Skuespillerne gjør alle en god jobb, og Forest Whitaker gjør en fantastisk tolkning av noe jeg anser som en svært krevende rolle i all sin intense lavmælthet (Jarmusch skrev rollen spesielt for Whitaker).

Mange vil kanskje beskrive Ghost Dog-The Way of the Samurai som en actionfilm, men personlig mener jeg at dette er kroneksemplet på hvor vanskelig og unødvendig det er å presse en film inn i en spesifikk sjanger. Handlingen er riktignok preget av action, likevel er det hele så langt unna en actionfilm som overhodet mulig, til det blir den altfor filosofisk og dvelende, og det er nettopp dette som gjør den til noe unikt: Jim Jarmusch har hatt mot til å dvele ved handlinger og tanker uten at det blir kjedelig, i stedet holder han på en tanke akkurat lenge nok til at det føles tilfredsstillende, og selv om den overordnede stemningen er melankolsk og opptatt av døden blir vi også introdusert for både komiske og hjertevarme situasjoner, man kan si at Jarmusch blander det dype og mørke med det lyse og lette på en svært heldig måte, dette er en film som i hvert fall får meg til å både gråte og le, og ikke minst: tenke. Livet blir aldri helt det samme etter å ha sett Ghost Dog: The way of the Samurai.