Gymnaslærer Pedersen

Det ble stilt store forventninger til filmatiseringen av Dag Solstads berømte roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, om AKP (ml) og den kommunistiske bevegelsens framvekst på det tidlige 70-tall. Det skal også være en beretning om Knut Pedersen (Kristoffer Joner). Lektoren fra Larvik Gymnas som finner ut at kommunismen og Kina er forbildet, og som forelsker seg hodestups i Nina Skåtøy (Ane Dahl Torp), legen som har brutt med borgerstanden og blitt hardnakket marxist-leninist.

Gymnaslærer Pedersen var en av de mest omtalte norsk filmene i fjor. Og med Hans Petter Moland som regissør og en god rekke av Norges fremste skuespillere på plakaten lå alt til rette for at dette skulle bli en stor suksess. Men lik den væpna revolusjonen AKP-ml ventet på, ble det hele langt mindre kraftfullt og overveldende enn forventet.

Filmen er på mange måter stilig. Den tar opp en spennende tid og et spennende område innenfor norsk historie, og dette skildres delvis bra. Foto, scenografi og locations ser ut til å være nøye gjennomtenkt, uten at man lar seg imponere alt for mye. Historien spinnes altså rundt gymnaslæreren Pedersens involvering innenfor partiet, og dette blir ikke fullt så engasjerende og interessant som man skulle ønske. Det er vanskelig å forstå Pedersens handlinger og vilje, og han blir på det vis både litt uinteressant og kjedelig. Torps karakter Nina kommer ikke inn i filmen før etter en halvtime. Dette får opp dampen i filmen for en stund, men det tar ikke lang tid før historien flater ut igjen. Torp gjør en god figur som brennende kommunist, og overskygger på mange måter Joner her, men dette skyldes i like stor grad Joners karakters manglende vilje og engasjement. Det er også underlig at Joner fra Rogaland får rollen som Pedersen, ettersom det i Solstads roman blir gjort et poeng ut av karakterens bakgrunn som småborgerlig med litt for fin dialekt som prøver å jobbe fram en breiere arbeiderdialekt.

Filmen har også flettet inn en rekke arkivklipp fra både Sovjet, Vietnam og Kina som viser kommunisme, revolusjon og demonstrasjoner. Dette skaper en slags realisme og setter filmen i et historisk perspektiv, samtidig som det viser AKP-ernes mål og utopi. På den andre siden blir disse klippene også veldig synlige og lite varierte, de tar også publikum bort fra historien som fortelles.

Det hele blir veldig gjennomsnittlig og på normalen. Terningkast 3.