Happy Feet

Dypt inne i Antarktis er det bare keiserpingvinene som kan leve, og de har et helt spesielt levesett. For å finne en make, må de kunne synge. En dag får Norma Jean og Memphis en noe unormal sønn ved navn Mumble, og til deres store fortvilelse, har han ingen sangstemme. Mumble er derimot en enormt god stepper.

Det går sannelig ikke lenge mellom hver animasjonsfilm i høst, og denne gangen er det Happy Feet som står på planen. Den har slengt seg på pingvinbølgen som ble skapt av La marche de l’empereur, og resultatet er slett ikke dårlig. Her får vi servert en fantastisk animasjonsmusikal med masse godt humør, og sånt kan det bli god underholdning av. Fra første sekund du ser den skjønne lille pingvinungen dra sine herlige steppetrinn, vil du være betatt. Det er ikke bare den karen som gjør at Happy Feet har den mest underholdende gjengen med animerte karakterer hittil i år. Keiserpingvinene er glade i både synging og etterhvert dansing, og det hele er produsert med svært solide animasjoner og bakgrunner. Fargesprakende, intenst og lekkert er ord som føles passende.

Det skal sies at dette er like mye en musikal som en ren familieanimasjonsfilm, og det er jo greit nok. Storslåtte scener med tusenvis av dansende og syngende pingviner er rett og slett magisk å se på, og i tillegg kan de by på et par svært overbevisende sangnumre som vi kan takke Brittany Murphy for. Den dama har virkelig en helt utrolig sangstemme! Pingvinene skal jo faktisk synge sine egne «hjertesanger», og de beste av dem er de som får seg kjærester, da er det ingen dårlig plan å bruke en så god sanger til den mest attraktive damepingvinen av dem alle. Dette kan man faktisk glede seg over, også i den norske versjonen. En del av de engelske sangene er ikke oversatt, og vi kan få høre litt av Murphy.

Når alt dette er nevnt, de sjarmerende pingvinene og de sterkt underholdende musikalsekvensene, har riktignok Happy Feet litt problemer med å holde på interessen. At man har valgt å inkludere virkelige mennesker (ikke animasjon her) og halvseriøs politikk i bakgrunnen mot slutten av historien, er ikke noe jeg føler de har gjort med hell. Dette er en pingvinverden, og det hadde vært nok materiale til å fylle hele filmen med bare dette. Andre dyr også, selvsagt. Skumle vesener som leopardseler, spekkhoggere og fugler er noen av ingrediensene som er brukt for å øke spenningen. La oss heller ikke glemme de små adeliepingvinene, som med stemmene gir et inntrykk av å være rappkjefta latinoer.

Det mangler dessuten litt logikk i klippingen, for ved et par anledninger er det gjort ganske betydelige hopp i historien som vi ikke har fått noen grundig forklaring på. Regissør George Miller har til tross for disse småproblemene, helt klart lagd en av årets beste animasjonsfilmer, og delvis er det et fantastisk eventyr med alle de riktige elementene, men det blir ødelagt av et litt for ambisiøst mål om å fortelle om mye mer enn lille Mumbles sangproblemer. De burde gitt seg der, men Happy Feet fortjener absolutt en meget sterk firer.