Hotel Rwanda

En fredagskveld midt i påskeferien søkte jeg ly fra menneskene i en kinosal, mens uttallige reklamer fornærmet filmelskere fra lerettet ved å nekte filmen å starte når den skulle, satt jeg forventningsfull og ventet på denne filmen som er merket ”anbefales voksne” og visstnok skulle få voksne menn til å krympe seg i stolen i tårer. Jeg hadde valgt å ta med min lillebror på 15 år, til tross for advarslene, og var litt spent på hvordan han ville ta denne filmen.

Hotell Rwanda bringer ikke frem tårene i meg, den får meg til å krympe meg i setet. Flau over å være europeer. Flau av å være menneske.

Nettopp derfor er dette en viktig film. Katastrofen verden glemte er det blitt sagt. Kanskje er det menneskets selektive hukommelse som spiller sitt spill. Hotel Rwanda viser menneskets feighet, maktsykdom og griskhet på sitt verste. Menneskelige instinkter ingen vil være bekjent av.

Hotel Rwanda skiller en borgerkrig der hat lyser i øynene, der det eneste som trumfer hatet er griskhet. Mennesker skillt av en usynlig raseforskjell fremtvunget av europeiske koloniherrer går løs på hverandre nærmest med likegyldighet, og uten noen tegn til empati eller samvittighet. Det hvite verdenspolitiet snur ryggen til katastrofen i en blanding av rasisme og feighet.

Midt i det hele står hotelleier Paul Rusesabagina og kjemper en hard kamp mellom samvittigheten og sine egne overlevelsesinstinkter. Med konen som den lysende engelen på skulderen og blikket i ungenes øyne som ledelsessnor i sine handlinger skrider handlingen frem rundt han på Hotel Rwanda.

Ofentse Modiselle, som sønnen Roger, gjør en strålende jobb bare ved å bruke kroppen sin, og det trekker frem minner fra en annen sterk film, City of God. Don Cheadle og Sophie Okenodo gjør strålende tolkninger av ekteparet Rusesabagina. Kreditt sendes til regisør Terry George for å få slikt ut av skuespillerne sine.

Hotel Rwanda ble, som for eksempel The Sea Inside, anbefalt voksne av Bergen Kino. Spenningen om hvordan den skulle bli mottat av min lillebror viste seg imidlertid å være ubegrunnet, han både likte og fant mening i den. Jeg har ingen problemer med å se intensjonen med disse anbefalningene, men de fremstår i beste fall som en veldig forenkling. Fortsatt husker jeg den dagen en ivrig dame i billettluken fraristet meg opplevelsen av Casablanca fordi den ”nok ikke passer for en gutt på 15 år”. ”These days everyone’s a critic”: Hotell Rwanda passer for alle som mener en filmopplevelse kan være mer enn eksplosjoner i meningsløse biljakter.

Se den og lær. Se den og tenk. Lær hvordan mennesket kan være. Tenk på hvordan du vil det skal være. Soleklar terningkast 5.