In Good Company

In Good Company har kommet på norske kinoer og det er tid for en liten vurdering. Selv om filmen ikke er noen Oscar-kandidat står det ingenting i veien for at denne kan bli en ordentlig publikumsvinner. Filmen handler om Dan Foreman som opplever en krise i karrieren. Først blir han degradert fra sin stilling som annonsesjef hos et stort sportsmagasin, deretter oppdager han at den nye sjefen er halvparten så gammel uten noen som helst erfaring innenfor området. Dette kunne vært det verste, men det var før han fikk mistanke om at jyplingen har et altfor godt øye til datteren.

Dette er ingen revolusjonerende film, den er verken spesielt god eller spesielt dårlig. Den følger i fotsporene til mange forgjengere i samme sjanger, uten å imponere. Det er en helt grei og underholdende film uten kjedelige partier, kort sagt er den ganske midt på treet. På forhånd hadde jeg forventet en litt mer komedie-lignende film, men der tok jeg feil. Jeg dro riktignok på smilebåndet et par ganger, men hadde generelt sett forventet en litt mer humoristisk film, slik reklamen på TV gir inntrykket av. Man spør seg selv om det overhodet var meningen at filmen skulle være morsom? Ja, det tror jeg, men som en komedie er dette ingen super film. Dette er enkel underholdning uten så altfor mye dybde. Plottet er til tider veldig forutsigbart og på grunn av dette uteblir overraskelsene.

De fleste skuespillerne leverer en god innsats i filmen og Scarlett Johansson er som alltid flott å se på. Likevel syns jeg hun på mange måter har mistolket rollefiguren sin, hun figurerer som en litt for ”prektig” datter i forhold til handlingene sine i filmen. Med dette mener jeg ikke å insinuere at filmen inneholder usensurert sex med henne og Topher Grace, for dette er ikke tilfellet. Snarere tvert imot, jeg hadde ellers sett fram til det som et eventuelt høydepunkt i filmen, skuffelsen var derfor et faktum da dette uteble.

Fra ett emne til noe helt annet, det glimrende samspillet mellom Dennis Quaid og Topher Grace må nesten nevnes. Kjemien er tydelig og man får en skikkelig far/sønn følelse mellom de to. Bortsett fra dette var det trist å se at Selma Blair var å finne i en såpass liten rolle, knappe 2 minutter var alt vi fikk se av henne.

Dette er en ganske enkel ”feel-good”-film uten noen større høydepunkter og med en litt mislykket humor. Kontor-humoren funka ikke for meg ihvertfall. In Good Company kan med andre ord ikke måle seg med de såkalte tungvekterne i sjangeren. Filmer som ”Jerry Maguire” og ”The Color of Money” er å foretrekke framfor denne. Terningkast 4.