Jindabyne

En vennegjeng skal ut på sin årlige fisketur i den australske villmarka. Vel fremme ved favorittelva, finner de til sin forferdelse et lik flytende ved elvebredden. Til tross for dette, velger de å fullføre fisketuren før de melder fra til politiet, to dager senere.

Problemstillingen i Jindabyne er altså beslutningen om å ikke varsle politiet om et lik ved første anledning. Dette utløser en hel serie problemer av forskjellige slag, hovedsakelig for ekteparet Kane, henholdsvis spilt av Byrne og Linney. Det skal selvsagt ikke stå på evnene til disse to rutinerte skuespillerne, men scenene de har sammen, fungerer stort sett ikke særlig bra. Ikke fordi de spiller dårlig, men fordi manuset og historien gjør en del av situasjonene til uforståelige og svært lite engasjerende tvister og krangler. For all del, det er ikke bra å fiske fremfor å ringe politiet, men det får da være grenser. Mannen tar umenneskelig lett på det, dama tar det alt for tungt, og mister delvis sin gode forstand. Dermed skjer det samme med mannen. Store deler av det øvrige samfunnet i og rundt den lille byen Jindabyne ser også ut til å gå fullstendig av skaftet. Fiskevennene blir terrorisert av slekta til den avdøde, de begynner å gå hverandre på nervene, de øvrige innbyggerne boikotter dem, og dessuten er det et par småunger med store problemer i bakgrunnen. Man kan egentlig si at hele byen er i ferd med å gå i oppløsning.

Det er dette som ikke fungerer i det hele tatt for min del. Jeg har rett og slett vanskelig for å svelge historien, som visstnok er basert på en reell hendelse. Jeg liker heller ikke de to småungene som er blandet inn, de har ingenting å si for fremdriften, og er tilsynelatende bare med for å skape litt ekstra problemer for blant andre Linneys karakter. Når det er sagt, skal de ha for det store ensemblet av kvalitetsskuespillere. Alle gjør jobben til det fulle, og da spesielt de to hovedrolleinnehaverne. For det er slett ikke her Jindabyne svikter. Gode skuespillere, nydelige bilder av den australske villmarka og et flott soundtrack er tre ting som vitner om at dette er en kvalitetsinnspilling fra et land som antakeligvis har mye mer å by på. Man kan dermed også la seg fascinere av noe som må være verdens mest trivelige engelske aksent.

Da er vi igjen tilbake på manuset, som ser ut til å være det sviktende elementet. Jeg ønsker meg mer realisme, og gjerne et par unødvendige småunger mindre. Jindabyne er dermed egentlig ikke verdt å se. Den prøver å by på et følelsesladet drama om dårlige avgjørelser, ødelagte familier og en morder, men det fenger ikke. Terningkast 3.