Joker

Superheltfilmer er i vinden som aldri før. Marvel spyttet tidligere i år ut sin 23. blockbuster i MCU (Marvel Cinematic Universe) og har siden begynnelsen i 2008 raket inn i snitt 1 milliard dollar på hver enkelt heltefilm. Det er altså rimelig god butikk i dette. Som en følge av dette har DC naturlig nok prøvd å kopiere suksessformelen til Marvel de siste årene – uten å lykkes. Faktisk må vi helt tilbake til 2012 og avslutningen på Nolans Batman-trilogi for å finne en superhelt som klarte å stå på egne ben. Unntaket er kanskje WONDER WOMAN, men så skulle det vel strengt tatt ikke så mye til for å overgå kalkunene BATMAN VS SUPERMAN og SUICIDE SQUAD. Wonder Woman hoppet ikke akkurat etter Wirkola, og den i overkant varme mottakelsen filmen fikk bar nok også litt preg av det. Poenget mitt er at DC lenge har vært i en identitetskrise. De vet ikke selv hva slags historier de har ønsket å fortelle eller hvilken tone man skulle legge seg på. Dette er spesielt problematisk når flere rapporter har dukket opp om misfornøyde regissører som føler seg overkjørt av produsentenes tanker og ideer.

Når de store blockbusterne feiler og et lavbudsjettsprosjekt som JOKER slår alle rekorder, så er det forhåpentligvis en oppvekker for DC og en seier for oss som kinogjengere. Det er naturligvis en klisje, men godt håndverk og en klar visjon trumfer fortsatt dyre spesialeffekter, tomme ord og pene fjes på det store lerretet. Og JOKER er alt annet enn en vanlig blockbuster. Den har også blitt langt bedre enn det var lov til å håpe på.

Arthur Fleck, vakkert portrettert av Joaquin Phoenix, er av en mann som kjemper for å finne veien i Gothams polariserte samfunn. Han jobber som klovn om dagen, og stand-up-komiker om natten, men spøken er alltid på hans bekostning. Fanget i en eksistens mellom apati og grusomhet, tar Arthur en beslutning som fører til en kjedereaksjon av eskalerende hendelser i denne karakterstudien av Jokeren.

Filmen er et dypdykk inn i et plaget sinn. Joker, eller Arthur Fleck, er en gjennomsnittlig fyr som sliter over gjennomsnittet med mentale problemer. Ingen typisk helt, altså. Men ettersom historien fortelles fra Arthurs synsvinkel blir han uunngåelig mannen vi heier på. Fienden er det kalde samfunnet som slår nedover og støter fra seg outsiderne. Derfor er det heller ikke vanskelig å sympatisere med Jokeren. Selvfølgelig er handlingene hans ekstreme, men det føles likevel som om ofrene hans får som fortjent. Arthur har blitt tvunget inn i et hjørne og til slutt finnes det tilsynelatende ikke noen annen utvei enn gjengjeldelse. Dette er helt bevisst av regissør Todd Philips. Vi skal føle sympati for ham. Vi skal føle på hatet hans og vi skal kjenne på maktesløsheten av å være annerledes. Og når begeret er fullt så smeller det skikkelig. Voldsscenene er brutale, blodige og som hentet ut av en Tarantino-film. De er også med på å gi filmen tyngden den trenger.

JOKER er en vond historie som krever tålmodighet av oss som tilskuere. Det er en utfordrende film å komme seg gjennom. Nettopp derfor er de siste 30 minuttene – eller finalen – såpass viktig. Og finalen er god. Knakende god, faktisk. For når den virkelige Jokeren kommer til live på det store lerretet så er det både nydelig og skremmende. Nydelig fordi det er dette vi har ventet på og skremmende fordi vi på samme tid innser at Todd Phillips har fått oss til å heie på en onding.

Hvis det er noe jeg skal pirke på så er det hvor hardt det jobbes med å få oss til å sympatisere med Arhur. Det vies blant annet mye tid til å utforske mor-og-sønn-forholdet og en traumatisk oppvekst. Når sannheten til slutt kommer for en dag så begynner man å lure på om filmskaperne unnskylder Arthurs mentale problemer med en kjip oppvekst, og det holder ikke. Tvert imot så forringer det karakteren og galskapen hans. En slik karakter fortjener bedre, og da er det lurere å overlate visse ting til publikums egen fantasi. Likefullt er en av de mer interessante scenene i JOKER knyttet opp mot nettopp denne avsporingen. I Arthurs jakt på sannheten om moren oppstår det en samtale med en ansatt i Arkham Asylum. Samtalen er i og for seg helt triviell, men karakteren han kommer i prat med er en av ytterst få som behandler ham som en normal person. Det er i denne scenen at Arthurs sviktende grep på virkeligheten og problemer med å forholde seg til samfunnet rundt, kommer til syne for fullt. Han klarer ikke lengre å føre en normal samtale – selv ikke når alt ligger til rette for det.

Når det kommer til Joaquin Phoenix sin tolkning av Jokeren så har jeg ikke så mye å tilføye. Det meste har allerede blitt sagt av andre enn meg, men jeg hiver meg på hylekoret og venter i spenning på at navnet hans blir lest opp under Oscar-utdelingen. Det skal godt gjøres å toppe dette.

I ettertid har jeg fundert en del på om filmen ville fungert like godt hvis den hadde handlet om en helt ukjent fyr. En fyr uten tilknytning til noe eksisterende univers. Hvis vi fjernet Jokeren fra bildet – en karakter de fleste av oss har et eksisterende forhold til fra før – ville vi som publikum hatt like stor tålmodighet til historien? Ville vi orket å se en fyr bli nedverdiget, banket og herset med i godt og vel to timer uten å vite hvor dette bar hen? Jeg er usikker, men har mer eller mindre kommet frem til at det ikke spiller noen rolle. For meg virker det som om Todd Philips bevisst bruker Jokerens mytologi for alt det er verdt. Regissøren spiller på våre forventninger og gjør pinselen til Arthur Fleck så lang som overhodet mulig før han til slutt gir oss det vi har ventet på; en Joker i fri utfoldelse. Og det fungerer til gangs. Terningkast 5.