Kingdom of Heaven

En ny storslagen krigsfilm befinner seg på det norske kinolerretet. Denne gangen er det korsfarerne og muslimske soldater som skal ut på filmens slagmark. Og i hovedrollen finner vi en tidligere alv og pirat. Orlando Bloom ser ut til å holde seg til storfilmer, og hvorfor gjøre noe annet, når det går susende?

Kingdom of Heaven er en film om Balian (Bloom), som livnærer seg som smed i Frankrike når han møter sin far, ridder Godfrey. Godfrey inviterer Balian med til Jerusalem for å hjelpe kongen å holde orden på en gjeng krigssugne korsfarere som tirrer en svær gjeng muslimer til kamp. Balian blir med for å få tilgitt sine synder, noe han satser på å få gjort ved å gjøre en hel rekke nye. Han kommer seg etter hvert til det Guddommelige land og ser seg nødt til å hjelpe den døende kongen og forsvare Jerusalem for alt i verden.

Dette er en ny film i rekken av mektige krigsepos, med enorme slagscener, locations, effekter og budsjett. Sist regissør Sir Ridley Scott (Thelma & Louise, Alien) gjorde en slik film fikk vi Russell Crowe og Gladiatoren, så dette burde ligge til rette for en stor film. Disse slagmarkfilmene er det laget mange av de siste årene. Det er lite som skiller denne fra foregående filmer når det gjelder storhet. Slagscenene er selvsagt gode og det er estetisk som juling, men det er etter hvert blitt vanskelig å la seg imponere på den fronten etter år med Ringenes Herre og andre effektfremmende filmer.

Hjerteknuser Orlando Bloom må bære store deler av filmen på egne bein og klarer det relativt greit. Det er ikke en ny Russell Crowe vi har med å gjøre og personlig ville jeg ha sett mange andre i denne rollen fremfor han, men han kommer seg gjennom filmen uten så alt for mange feilskjær. Liam Neeson spiller Godfrey og det gjør han særdeles bra. Neeson er god, rett og slett. Hans innsats redder mye av starten på filmen. Ellers høres Edvard Norton under masken på kong Baldwin, og Jeremy Irons spiller Tiberius, en av kongens nærmeste hjelpere. En ting man kan merke seg med denne filmen er at drittsekkene har de tøffeste navnene; mens godguttene har kjedelige navn som Balian, Sibylla og Godfrey, innehar filmens hatobjekt velklingende navn som Guy de Lusignan og Reynald de Chatellier.

For å komme til saken så er dette en film for folk som fortsatt lar seg underholde av mektige krigsscener og storslagne locations. Og det er sikkert en god del, men for de kan man nok heller anbefale andre filmer som Bravheart og Gladiatoren. For kinogjengere som leter etter indre konflikte og personskildringer ville jeg valgt en annen film.