Kirikou et les bêtes sauvages

Kirikou et les bêtes sauvages, eller Kirikou og Villdyrene som den heter på norsk, består av seks små historier som fortelles av den snille bestefaren. Blant annet får vi høre om når bittelille Kirikou finner ut at det går an å lage gjenstander av leire og redder landsbyen fra å sulte ved å selge leirpottene på markedet. Vi får også høre om når han ble med en sjiraff på langtur og om den gangen han reddet alle kvinnene i landsbyen fra å dø av forgiftning grunnet en livsfarlig blomst som bare vokser i trollkvinnen Karabas hjemland.

Dette er oppfølgeren til suksessfilmen Kirikou og Trollkvinnen. Felles for alle historiene er at Kirikou må kjempe mot den onde trollkvinnen som ønsker å ta livet av ham på grunn av hans ukuelige optimisme og imponerende mot. Kirikou ser også ut til å være den eneste som fascineres av trollkvinnens skjønnhet, samtidig som han undrer på hvorfor hun er så ond. Karaba legger alle slags planer og feller for å få tak i Kirikou, og med seg har hun de morderiske fetisjene.

Den lille fyren med trommestikkeben er svært sjarmerende, det samme er animasjonen. Ikke et vondt ord om andre animasjonsfilmer, men det er forfriskende å se en film som bryter med standardisert vestlig animasjon. Michel Ocelot evner å bryte tradisjonen ved å ta i bruk fantastiske farger og skygger og en nesten kulisseaktig virkelighet. Men dette går aldri utover kvaliteten. Todimensjonaliteten er med på å skape en totalpakke som de fleste ble kjent med gjennom Kirikou og Trollkvinnen. Trollkvinnens univers er også spennende. Hennes personlighet står i kontrast til landsbyboerne, det samme gjør framstillingen av landet hun bor i. Fargene i hennes verden er kalde og kontrastfylte. Og hennes hjelpere, fetisjene, er like grå som Kirikous verden er fargerik. Av og til tar jeg meg i å sammenligne animasjonen i Kirikou og Villdyrene med Mummitrollet. Og det er ingen dårlig sammenligning. Selv om jeg vil si at Mummitrollet på sitt beste er et fyrverkeri få klarer å kopiere. De skumle fetisjene som styres av trollkvinnen kan også minne om karakterer fra Mummitrollet. Men først og fremst er de de rake motsetninger av lille Kirikou. De er uselvstendige, umenneskelige, og psykopatiske, de er faktisk temmelig skumle.

Siden dette er en versjon med norske stemmer vil også de aller minste kunne følge med. For dette er først og fremst en familiefilm. Etter min smak kunne noen av de norske stemmene vært bedre, men det fungerer uansett helt greit. Både voksne og barn vil helt sikkert sette pris på Kirikou og Villdyrene, selv om jeg fra et voksent ståsted hadde foretrukket originalversjonen og en mindre episodisk stil.

Likte du Kirikou og Trollkvinnen vil du helt sikkert sette pris på Kirikou og Villdyrene. Animasjonen er fortsatt like fantastisk og Kirikou har samme tæl som før. Terningkast 4.