Marias menn

Maria er førti – med tre herlige barn og en jobb hun elsker. Livet er fullt, men Maria fikser det meste. Godt hjulpet av sin legeromanskrivende far på loftet. Når den kjekke og vellykkede psykiateren Fredrik kommer inn i Marias liv ligger alt til rette for Det Perfekte Livet.

Men så dukker Jonas opp. Jonas er tjueto, elsker paragliding og er mildt sagt morsom. Han går helhjertet inn for å sjarmere Maria. Maria synes Jonas er søt, men hele verden heier på Fredrik og Maria, Det Perfekte Paret. Maria forsøker så godt hun kan å fortrenge følelsene for Jonas. Men hun slipper ikke unna. Hun er rett og slett forelsket.

Suverene Maria mister kontrollen- plutselig er alt kaos. To menn- to helt forskjellige verdener- hvordan skal hun klare å velge? På toppen av det hele kommer eksmannen Lasse seilende med krav om å overta hovedomsorgen for barna. Maria kjenner at hennes høyt elskede tilværelse er i ferd med å tippe.

Marias Menn er noe så uvanlig som en norsk feelgood-film. Nei, vent nå litt. Skrev jeg uvanlig? Jeg mente vanlig – kanskje litt for vanlig. Dette er ingen dårlig idé, langt ifra. Det er bare gjort før.

I hovedrollen som Maria finner vi Ingjerd Egeberg, kjent fra Detektor. Hun virker naturlig i rollen – kanskje litt for naturlig. Karakteren er nesten uten tyngde. Marias Menn er nok ment å være en veldig lett film, men en lett film er fortrinnsvis ikke bygd opp av lette karakterer. Selvfølgelig kan man aldri virkelig bli kjent med karakterer på film- som i det virkelige livet, vil mennesker alltid overraske med umotiverte handlinger og påfunn. Men vi blir aldri engang litt kjent med Maria; hun virker fjern og tilgjort. Og det er vanskelig, nesten problematisk, å se en hovedrolle hvor det føles som om karakteren skjuler mer for oss tilskuere enn for de andre karakterene i filmen. Dette stemmer også for Marias eldre beiler Fredrik – spilt av Jens Jørn Spottag; karakterene er like sjeleløse. Sånn sett er Maria og Fredrik et perfekt par.

Filmen varer i 79 minutter. Ganske liten tid om man skal rekke å møte alle karakerene, bli kjent med dem, lære å sympatisere med enkelte og mislike andre. På papiret er dette kanskje en godt oppbygget historie. Det er enkeltscener som er koselige, romslige og fordomsfrie. Andre scener er ikke fullt så koselige – fordomsfulle og konfliktfylte. Gjennom tre akter følger vi Marias kamp for å bevise at hun har kontrollen – første akt, hvor hun har kontrollen, andre akt, hvor snøballen begynner å rulle nedover fjellsiden – og tredje akt, hvor snøballen er blitt så stor at Maria ikke kan kontrollere den lenger. Tredje akt er også den akten hvor Maria forstår hvordan hun skal løse konfliktene.

Men det blir for kort. Desverre faller filmen i samme fallgruve som Mors Elling, hvor tempoet i de første to akter er godt; tar ting med ro, lar karakterene komme frem – for så å komme med en avlutning som får tilskueren til å føle at man har gjort et hopp i historien. Det er virkelig problemet med mye norsk film nå om dagen – norske manusskribenter synes å ha problemer med å skrive siste akt. Der hvor Buddy triumferte, ved å ha et godt tempo, jevnt og trutt til siste minutt – er der andre filmer faller fra. Det er nesten som om de har det travelt i siste akt. Alt skal falle på plass så raskt at man nesten ikke rekker å følge med før det er slutt.

Et par av filmens støttespillere er flotte å se på – de tror i det minste på rollene de spiller. Eindride Eidsvold gjør som vanlig en prestasjon av ypperste kvalitet. Marias kollega spilles av Lars Sørbø, som desverre får færre replikker enn hans skuespillernivå fortjener.

Uerfarenhet er et av filmens fellende faktorer – Marias yngre romanse Jonas er ung og uerfaren foran kamera. Det er ikke det at han er unaturlig, men det er desverre ikke alltid nok å kunne sine replikker for å levere en troverdig rolle.

Marias Menn er regissert av Vibeke Ringen, som blant annet har over seksti episoder av Hotel Cæsar på merittlisten. Hun debuterer som spillefilmregissør med Marias Menn; jeg skulle ønske hun ikke gjorde det. Hadde Marias Menn blitt regissert av en erfaren filmskaper, ville kanskje tempoet vært godt. Det er selvfølgelig ikke slik at man kun kan skylde på regissøren når ting går galt, men en regissør må være kritisk, ikke ukritisk, slik det virker som Ringen har vært her. Dialogen synes ikke naturlig, karakterenes resonnementer er umotiverte og iblant ikke-eksisterende. Det fungerer for Hotel Cæsar – men ikke på kino.

Den Marias menn vi får servert, er en film som forventer at vi skal ta den på alvor. Men, beklager, å ta dette på alvor er mye å be om. Filmen oser overflatiske konflikter. Filmskaperne synes å være i troen av at alle konflikter kan løses hvis man smiler pent, og sier at man har gjort noe dumt og egoistisk. Men her er det ikke bare plakaten som er sukkerspinnrosa; filmen er overmåte sukkersøt. Jeg liker vanligvis koselige filmer, men dette er overkoselighet fra en annen verden; denne sjangeren, som består av sukkersøthet og oppspinn, kalles herved for Sukkerspinn. Hvis man virkelig vil se noe i denne kategorien, kan man se Huset På Prærien. Det er i det minste mer realistisk.