Marie Antoinette

Marie Antoinette er ikke annet en brikke i et arrangert ekteskap som har til hensikt å forsterke harmonien og båndene mellom to nasjoner. Hennes ektemann Ludvig, arving til den franske tronen, er også tenåring, men Marie Antoinette har ikke helt det som trengs for å bli en herskerinne som den franske befolkningen tørster etter. Bak den flotte fasaden, er hun en beskyttet, engstelig og forvirret ung kvinne, omgitt av ondsinnet baktaling, falsk smiger, renkespill og sladder. Fanget i de konvensjonene som er del av statusen hun innehar, er hun nødt til å finne sine egne metoder for å gli inn i den komplekse og forræderske verdenen som er Versaillles…

For en fryktelig meningsløs film. Utrolig skuffende. Sofia Coppola har tidligere stått bak en av mine favorittfilmer LOST IN TRANSLATION og selv om dette, estetisk sett, er et nydelig stykke arbeid med stilsikker regi, er det ikke å nekte for at jeg hadde forventet så uendelig mye mer av denne ellers talentfulle dama. For man kommer ikke lenger enn som så med plenty av pompøse antrekk fra 1700-tallet, vakre landskapsskildringer, et kult soundtrack og en finfin rolleliste med relativt store navn når filmen innholdsmessig ikke har noe som helst å by på. Om dette overhodet er slik historien rundt MARIE ANTOINETTE faktisk utspilte seg skal jeg ikke en gang begynne å diskutere, men slike fakta fremstår heller ikke som særlig relevante i denne settingen.

Dette er i bunn og grunn en satirisk fremstilling av livet i det franske kongehuset. Hovedpersonen, Marie Antoinette, skildres som en relativt uskyldig brikke i et større maktspill som har blitt kastet inn en kompleks verden fylt med løgner, falskhet og sladder; nemlig Versailles. Og joda, filmen kommer med noen temmelig treffsikre paralleller til dagens moderne samfunn, men det holder liksom ikke helt.

Med tanke på at franskmennene slett ikke kommer særlig heldig ut av det hele, må man bare bøye seg i støvet for regissør Coppola som ved å legge den store premieren til Cannes viser at hun har baller av stål.

På tross av et par morsomme innslag, storslåtte omgivelser og en ganske fin slutt, kommer vi ikke bort fra at dette i lange trekk var svært, svært kjedelig å følge med på. Det superkule soundtracket, som bød på overraskende mange passende sanger, og en veldig søt Kirsten Dunst veier delvis opp for dette. Likevel er MARIE ANTOINETTE, i det store og hele, altfor hul innvendig med sine mange overfladiske karakterer og lite følelsespregede handling.

Ellers er det moro å se Rose Byrne i enda en storfilm. Det begynner virkelig å bli på tide med en ordentlig hovedrolle for denne dama! Rip Torn er som vanlig genial i alt han foretar seg og selv om jeg hadde store forventninger til Steve Coogan på forhånd, endte han dessverre opp med en noe kjedelig rolle som aldri slo til med de helt store replikkene.

Kort sagt byr MARIE ANTOINETTE på en ganske overflatisk opplevelse fra begynnelse til slutt og endte, for mitt vedkommende, opp med å føles som fryktelig meningsløs. Terningkast 2.