Monster House

DJ bruker fritiden på å observere naboens hus, hvor den sinte Nebbecracker holder til. Hver gang en unge forviller seg selv eller en leke inn i hagen hans, stormer han ut og konfiskerer tingen og jager ungene. DJ synes dett er merkelig, og det hele blir verre når han en dag er indirekte skyld i at gamle Nebbecracker havner på sykehus. Huset hans ser ut til å fortsatt være bebodd, og når det en dag sluker basketballen til DJ’s kamerat er det liten tvil om at huset lever og er relativt ondt.

For det første må det presiseres at dette absolutt ikke er en film for de aller minste, og den er tidvis skummel nok til at selv jeg kvepper til litt i stolen. Filmen handler altså om to venner som må finne ut hva som egentlig skjer med dette huset, og historien i seg selv er dermed ganske ordinær. Hvem har vel ikke sett dette et dusin ganger med Scooby-Doo og vennene hans? Det som gjør dette til en positiv filmopplevelse er at man klarer å kombinere komedie med en småskummel handling, uten at det føles fullstendig idiotisk eller overdrevent barnslig. Alle de tre hovedkarakterene er småunger, og det er lagt litt vekt på humoristisk dialog. Et slikt konsept er meget dristig med tanke på hva som er målgruppen, da det veldig fort kan oppleves som masete og stressende for de av oss som er over 10 år.

Men filmen feiler ikke der, for den har en litt mer seriøs oppbygning enn de vanlige tegnefilmene du finner på Carton Network og Nickelodeon. Fra et litt mer barnlig ståsted, inneholder denne filmen genuint skremmende scener som lett kunne passert i en grøsser for ungdom. Det er ikke bare det visuelle og lydeffektene som sørger for den mørke stemningen, langt i fra! All ære må rettes mot de som har skapt karakteren Nebbercracker, og stemmen bak han, nemlig Steve Buscemi. Standarden settes allerede i første scene, hvor en liten jente ved et uhell setter fast trehjulssykkelen sin i gresset foran Nebbercrackers hus, og galingen kommer ut for å kjefte og smelle som aldri før. Det er sjelden man blir så kald nedover ryggen av å se en tegnet figur, men her sitter det som et skudd.

Det som derimot skurrer litt, er den siste delen av historien. La oss bare si at det tar voldsomt av, det hele blir nesten en fullblods actionfilm før vi er i mål. Hvorfor man har gjort det sånn har jeg ingen god forklaring på, for det ødelegger stemningen fullstendig. Der Monster House gjennom den første timen klarer å holde deg på kanten av stolen, mister den sitt kjølige grep etter den nevnte forandringen. Det samme gjelder egentlig hovedkarakterene, som tildels har utviklet overnaturlige evner til å leke superhelt når det virkelig trengs. Vi kan egentlig sammenfatte alle deler av den siste sekvensen i følgende tre ord: Bakkekontakten forsvinner fullstendig.

Jeg nøler likevel ikke med å kalle Monster House et solid stykke arbeid, og til å være beregnet på småbarn, er dette overraskende småskummelt og spennende. En godt gjennomført film, selv om den omtalte slutten ødelegger en del av totalopplevelsen. Vi ender uansett på en sterk firer.