Music and Lyrics

Alex Fletcher var med i et av de heteste bandene på 80-tallet, men etter at bandet brøt har det ikke gått like bra med ham. Han lever av den lille berømmelsen han har igjen og opptrer i temaparker og på gjenforeningsfester hvor hans publikum nå består av gifte småbarnsmødre. Til tross for dette er han verken bitter eller sur, men når han får tilbud om å skrive en hitlåt for en av de dagens største tenåringsidoler tviler han ikke et sekund. Problemet er bare at han ikke kan skrive tekster, melodier er det eneste han kan. Redningen kommer i form av en under middels flink plantepasser. Sammen har de bare noen få dager på å skrive en ny hit, men kan de håndtere følelsene som oppstår og samtidig fullføre sangen.

At dette er en romantisk komedie er det liten tvil om. Her har man i stor grad lagt ned en mal og tegnet rundt. Det i seg selv er ikke nødvendigvis ødeleggende. Sjangeren er stort sett basert på den samme malen og kun et lite fåtall beveger seg bort fra den. Forskjellen ligger i den andre historien. Den vi blir fortalt i bakgrunnen mens vi venter på romantikken. Her har man altså valgt en 80-tallshelt som forsøker å gjenoppnå litt av den berømmelsen han har mistet. At man har latt seg inspirere av virkelige personer og hendelser er helt klart og flere av karakterene er nærmest parodier på personer vi ser på tv i dag. Dette sammen med et fint 80-talls soundtrack er nok Music and Lyrics sterkeste sider. Selv om du kanskje ikke rakk å få med deg 80-tallet, kjenner de fleste til både navnene og musikken det refereres til.

Hugh Grant dukker opp i den samme rollen vi har sett ham i så altfor mange ganger før og her er det tydelig at han begynner å bli lei. Uten innlevelse og med ren repetering av hans vanlige uttrykk og bevegelser blir det en kjedelig karakter vi må følge. Han spiller ikke dårlig, men man ser så altfor godt at han ikke bryr seg stort. På samme måte som Grant er plassert i sin faste rolle, er også Drew Barrymore på samme sted som vanlig. Som den nervøse, klumsete, men søte unge damen spiller hun på det samme vi har sett henne i utallige ganger. I en film som Music and Lyrics kreves det også at hovedpersonene har en god kontakt, men selv om det oppstår følelser mellom dem i filmen ser jeg ingen kjemi mellom dem. Den viktige hovedhistorien er avhengig av god kjemi og uten det blir det bare kjedelig å se på. Bakgrunnshistorien og musikken alene er ikke nok til å drive den filmen fremover og det blir til tider ganske dødt på skjermen.

En del humor rundt gjenoppstandelsen til flere 80-talls artister de siste årene er omtrent det eneste som skiller denne fra andre i sjangeren og det fungerer til tider fint. At man har lagt filmens handling til et musikk-miljø er i seg selv ikke viktig her, men det gjør at det stilles høye krav til musikken. Man må ha med original musikk og den skal være av høy kvalitet. Dette er et område mange svikter på, men her fungerer det temmelig greit. Sangene som skrives i løpet av filmen er troverdige og bidrar til å øke realismen en smule, selv om realisme kanskje ikke nøkkelord for Music and Lyrics.

Man skal selvsagt ikke være altfor kritisk til slike filmer. Det eneste de ønsker er å glede folk, gi dem en god følelse og litt romantikk, og det er slik man må se den. Derfor er det trist å se at det ikke fungerer her. Utgangspunktet er lovende, men uten kjemi fremstår ikke Grant og Barrymore som et troverdig par på skjermen og uten det blir det ingen stor suksess.