My Blueberry Nights

Elizabeth blir sønderknust da kjæresten gjennom fem år slår opp med henne. Dette setter i sving en sjelegranskende tur gjennom USA for å finne tilbake til seg selv og troen på kjærligheten. Hun møter en rekke mennesker som hver på sin måte er skadeskutt av Amors piler. Og kanskje har hun selv blitt truffet igjen…

Det er liten tvil om at Kar Wai Wong har en helt egen stil når det kommer til å lage filmer. Forkjærligheten til glorete farger, neonlys og poetiske kjærlighetshistorier er med på å skille ham ut fra massene. Akkurat denne stilen sørger i My Blueberry Nights for å skape en helt egen verden hvor både historien og karakterene kan utfolde seg til det fulle, uten å nødvendigvis følge de faste malene. Likevel arbeider filmen i det store og hele innenfor meget snevre rammer. Handlingen beveger seg mellom fire forskjellige steder med Elizabeth i konstant fokus, uten noen sammenheng for øvrig. Foruten det faktum at karakterene hun møter på ett eller annet vis kan relatere seg til hennes historie, er likhetene minimale. Man kan nesten si at Blueberry Nights er som en eneste lang dvale hvor vi følger Elizabeth på hennes roadtrip-lignende reise fra sted til sted for å glemme, og komme seg videre etter et hardt brudd. For så å starte på nytt. Personene, stedene og hendelsene som møter henne, har ingenting spesielt over seg. De er ganske enkelt med på å få tiden til å gå gjennom sine egne sorger og problemer, helt til hun selv er klar for å gi slipp på de gamle følelsene.

Wong prøver på ingen måte å følge den røde tråden som åpningen legger opp til. I stedet forløper det hele seg som livet ellers; stille og rolig. Dette kan så absolutt fungere hvis utført riktig, men her ble det i stedet en anelse kjedelig og trått. Selv om stemningen er god og skuespillerne får jobben gjort, er det noe halvferdig over det hele. Et veldig begrenset fokus, tidvis påklistret dialog og altfor mye dødtid har antakeligvis sitt med saken å gjøre. Ettersom filmens midtparti ikke følger noe eksakt plot, føles mye av handlingen meningsløs. Det er først mot slutten, når sirkelen lukkes, at man får en fullverdig forståelse av hva det hele dreide seg om, eller ikke dreide seg om for den saks skyld. Selv elsket jeg de avsluttende og halvt poetiske sekvensene til Blueberry Nights, men de veier dessverre ikke opp for en del av manglene underveis. Det blir ganske enkelt for seigt. En sterk 3’er.