North Country

Jeg må ærlig innrømme at mitt førsteinntrykk av denne filmen gav meg assosiasjoner til en gjennomsnittelig onsdagsfilm på TVNorge. Men når en film har såpass mange kjente skuespillere på rollelista og er laget av en regissør som har nydelige Whale Rider å vise til, forstod jeg at jeg kanskje tok feil. Var det en slags Rolls-Royce utgave av onsdagsfilmen som stod i DVD-spilleren?

Josey Aimes har nådd bristepunktet. Hun kan ikke lenger bo sammen med en mann som slår. Hun tar med seg de to barna og kjører hjem til foreldrene sine i en liten gruveby nord i Minnesota. For å tjene noenlunde gode penger, begynner Josey å arbeide i jerngruven på stedet, en hjørnesteinsbedrift som har livnært generasjoner av arbeidsfolk. Tradisjonene har sementert et mannsdominert, røft miljø med inngrodd skepsis til kvinner som forlater kjøkkenbenken. Josey og de få andre kvinnene blir ikke bare behandlet nedlatende, men med åpenlys forakt. Kvinnene prøver etter beste evne å legge panser på følelsene i frykt for å komme på kant med kolleger og ledelse. Josey vil ikke la seg kue. Hun sier fra til ledelsen om de uverdige forholdene. Det gjør vondt verre. Ingen vil ha sannheten på bordet. Josey får en kald skulder fra alle, til og med sine egne foreldre. Hun bestemmer seg for å anlegge sak mot gruveselskapet. Oppstyret som følger vil endre livet til Josey og hennes nærmeste – og amerikansk rettspraksis.

Lukter ikke dette plottet onsdagsfilm lang vei så vet ikke jeg. Legger man til at filmen er basert på en sann historie, eller rettere sagt; løst inspirert av sanne hendelser, burde varsellampa ha startet for lenge siden. Men med blant andre freshe Charlize Theron i hovedrollen og Frances McDormand, som spilte fantastisk i like fantastiske Fargo, i en birolle, følte jeg at jeg iallfall hadde noen legitime grunner til å se denne filmen.

Og nettopp tospannet Charlize Theron og Frances McDormand er kanskje de to viktigste årsakene til at North Country holder et nivå som er ganske så mye bedre enn den nevnte onsdagsfilmen. De ble begge to meget fortjent nominert til blant annet Oscar, BAFTA og Golden Globe, og sammen er de nesten det eneste minneverdige fra denne filmen.

For på tross av at North Country tar opp et seriøst tema på en seriøs måte, legger den unødvendige feller for seg selv som den til slutt snubler i. Kjønnsdiskriminering og seksuell trakassering er temaer som lett vil engasjere mennesker, men regissør Niki Caro prøver aldri å skjule filmens budskap, og det hele ender opp svært forutsigbart hvor det aldri er tvil om hvordan det vil ende. Mye av skylden for dette må trolig manusforfatter Michael Seitzman ta på seg. Selv om han har skrevet et ganske så strukturert manus som følger Charlize Therons rollefigur i tre perioder som overlapper hverandre godt, er blant annet slutten på filmen kritisk dårlig utført.

For filmen glir godt fremover den. Filmens nåtid er egentlig den avsluttende rettsaken, men det er tiden hvor Josey Aimes jobbet i gruvene vi følger i mesteparten av filmen, hele tiden med små tilbakeblikk på hennes ungdomstid. Dynamikken mellom historiene er faktisk meget god. Og selv om filmens budskap er åpenlys under hele filmen, er dette faktisk tidvis smått engasjerende. Men det hjelper så lite når filmen avsluttes som et lærebokeksempel på hvordan man lager en klisjéfylt Hollywood-avslutning.

North Countrys intensjoner er gode, utførelsen er dessverre langt svakere. Filmen er velspilt og fin å se på, men dessverre alt for forutsigbar og klisjéfylt. Hadde Niki Caro vært en mer profilert regissør kunne hun nok vært langt mer kritisk til manuset og således endt opp med en viktigere film enn det North Country er. For filmen tar opp et viktig og seriøst tema, men dessverre gjør den ikke det godt nok. Terningkast 3.