Pirates of the Caribbean: Dead Man’s Chest

Pirates of the Caribbean: Dead Man’s Chest er en helt korrekt oppfølger. Korrekt i den forstand at den følger alle de konvensjoner og regler som er satt for oppfølgere; bigger, badder, better. Alt er gjort mye større, antagonistene er verre og mer nådeløse, og filmen er lenger. Men kjernehistorien er på mange måter den samme som den første filmen om Jack Sparrow. For det er han disse filmene handler om, noe som også blir tydeliggjort. Vi får i tillegg se mer av ham, i den forstand at han viser nye nyanser.

Noen av actionsekvensene er overveldende, og ganske så underholdende å se på, men det er også her det skraper litt; den flyter ikke alltid så godt fremover, den skuten som er Pirates of the Caribbean: Dead Man’s Chest. Den stagnerer. Noe av nerven fra den første filmen er borte; redselen for å ikke fenge. Det virker rett og slett som om man har lent seg litt tilbake, de som står bak filmen. Den er ikke selvhøytidelig, som er problemet med mange andre oppfølgere, den er snarere litt for lite høytidelig med seg selv. For eksempel Jack Sparrow; han skinner ikke like godt her som i Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl . Selvfølgelig kom han som en overraskelse 2003, fra ingenting, noe som hjalp godt på vei. Her gjør han absolutt hva som er forventet av ham, men ingenting mer. Over-toppen-Jack fra Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl er borte. Her er nesten-til-topps-Jack. Og nesten er ikke bra nok.

Ellers inneholder filmen noen av de nydeligste CGI-animasjoner så langt i filmhistorien. Men, dessverre, også noen av de verste. Et eksempel er når filmens skumleste monster, Kraken, knekker et helt skip i to og drar det med seg ned under havoverflaten. Dette ser fullstendig unaturlig og feil ut. Skipets fysikk er ikke korrekt.

Når det er sagt, er det verdt å få med seg et par andre animasjonssekvenser som virkelig sparker fra seg; for eksempel scenen hvor Davy Jones spiller orgel. Denne er verdt beste animasjons-Oscar alene.

Et annet aspekt av filmens mangler ligger hos Hans Zimmer. Den ellers så stabile komponisten har her overtatt ansvaret fra sin elev Klaus Badelt, som komponerte musikken til Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl . Zimmers lydspor består stort sett av gjenbruk av Badelts temaer. Og det er de gode delene. De nye temaene, få som de er, virker rett og slett uinspirerte og temmelig under par. Zimmer leverte heller ikke varene til The Da Vinci Code, en film han jobbet på samtidig som denne. Kanskje har han rett og slett er blitt for gammel til å jobbe med flere filmer samtidig.

Et par av filmens andre skuespillere er verdt å nevne. Mange av prestasjonene bærer preg av plankekjøring, og kunne med fordel vært spilt mye mer ut foran kamera i en såpass karikert film. Bill Nighy (Underworld) som en helanimert Davy Jones derimot, er en fryd for øyet. Karakteren bringes virkelig til live, og selv om ansiktet er fullstendig datagenerert, er det basert på Nighys egen prestasjon.