Pitbullterje

Fra alle oss til alle dere, her kommer en film som vil gi dere en noe annerledes jul: Pitbullterje er en klassisk fortelling om en gutt som har det vanskelig – med elementer av tematikk som kanskje ikke er like klassiske.

Jim er ikke en stor gutt. Han er faktisk bare en liten spirrevipp av en tolvåring, og selv om han hjemme fungerer som en ansvarlig ung mann, finner han seg når han er på skolen i mye dritt fra bøllene Kurt og Roger. Dessuten leker Jim med Playmo, noe bøllene synes er ”homo”. Det nærmer seg jul, og Jims mamma, Astrid, har en helt ekstrem sosialangst – hun sitter for det meste hjemme i senga og ser på månelandingen. Når den lett sosiopatiske og…omfangsrike gutten Terje begynner på skolen, er ikke Jim lenger den største taperen på skolen – og dette liker Jim. Hvis han er med på å mobbe Terje, får han ikke noe dritt tilbake fra bøllene. Kurt og Roger får han til å sverge på at han ikke skal bli venner med ”Feiten”. Men Terje truer Jim på livet og krever at de skal være bestevenner. Hva skal Jim gjøre? Og hvordan kommer jula til å bli i år, med en mamma som nekter å gå ut av huset?

Merkelig nok ga denne filmen meg julestemning. Det er kanskje ikke så rart, i og med at dette nettopp er en julefilm – men den er ikke som andre julefilmer: Her fins ikke store, glade familier med sunne familieverdier, som – selv om de går i tottene på hverandre fra tid til annen – finner sammen en gang i året rundt et digert juletre og koser seg med en enorm kalkun og dyre gaver som gleder alle. Neida, dette er julefilmen for de som kanskje ikke har det så alt for greit i jula, for de som er ensomme, har det vanskelig, og som kanskje ikke har råd til så utrolig dyre gaver, eller kanskje ikke får noen gaver selv engang. Men til tross for de miserable omstendighetene, viser Pitbullterje seg å være en varm film, med mye sjel.

Så hva er nå disse ”miserable omstendighetene”? Vel, det handler i hovedsak om klassens to største tapere – Jim (Petrus A. Christensen) og Terje (Jørgen Foss) – hvis absurde vennskap viser seg å være forbudt – i hvert fall hva klassens ubestridte bøllefrø, Kurt (Robert Lindahl Haug) og Roger (Vetle Næss), angår. I tillegg til den umulige situasjonen har både Jim og Terje aleneforeldre som, uten nødvendigvis å mene det, gjør jula uutholdelig for ungene sine. Faren til Terje, Torstein (Atle Antonsen), er en bedrukken elektriker som er bitter for at kona forlot ham, og han har en lei tendens til å gjøre skam på Terje i all offentlighet – som for eksempel på juleforestillinga. Jims mor Astrid (Kristin Skogheim), på sin side, tør ikke å gå ut av huset engang; hun er preget av sterk angst, og holder seg hjemme bak låste dører. Aller helst vil hun ha en hund, som kan beskytte henne fra innbruddstyver. Hun tør knapt å gå ut for å kjøpe julepresang til sønnen sin.

Rent tematisk sett, er Pitbullterje en film jeg tror mange vil kjenne seg igjen i. For dem som kanskje ikke kjenner seg igjen i den knuste familieidyllen, vil i hvert fall kjenne seg igjen i hvordan prepubertale barn blir framstilt: Selv kjente jeg med godt igjen det sosiale hierarkiet, trangen til å hevde sin overlegenhet, ønsket om å være voksnere enn man er (gjerne ved røyking og drikking), de ”hippe” juleforestillingene, oppgitthet over foreldre, ønsket om venner og popularitet, og den ustanselige mobbingen av de med ”uvanlig” kroppsfasong. Karakterene er også lett gjenkjennelige; fra underdanige, tafatte Jim, til det aggressive utskuddet Terje, til patetiske Torstein, til de arrogante, infantile bøllene Kurt og Roger. Dette er en film som ikke forsøker å legge lokk på noe som helst, enten det er ensomhet, rusmisbruk, personlighetsforstyrrelser, mobbing, seksualitet, banning, eller vold… Men det er fortalt på en komisk måte, en måte jeg tenker den yngre generasjon vil kunne forstå. Pitbullterje er en av disse filmene som prøver å være morsom og trist og varm på samme tid – og får det til.

Jeg vil si at denne filmen er en typisk moderne barnefilm: Den prater på med et språk som de fleste – alt fra voksne til tiåringer – kan forstå og sette pris på. Den har en til tider forutsigbar fortelling, men har potensial for å slå an hos yngre barn nettopp fordi den ender som den ender. Alle elsker nemlig å se underdog’en, etter mange strabaser, til slutt ta tyren ved hornene og komme ut av det triumferende. Men i motsetning til mange andre barnefilmer, har denne en tematikk – og da tenker jeg spesielt på det med familieforholdene i denne fortellingen – som setter de fleste andre barnefilmer i skyggen.

Som sagt er dette en morsom, varm og til tider trist film, vellaget, og som de fleste kan kjenne seg igjen i. Det eneste jeg føler jeg kan utsette på den er at noe av skuespillet var litt stivt, og at enkelte deler av handlingen ble litt for forutsigbare. Alt i alt en grei film, som jeg ikke har noe imot å se igjen… Helst sånn rundt juletider. En veldig sterk firer!