Princess Mononoke

For veldig mange nordmenn er japansk animasjon synonymt med store øyne og en munn med varierende størrelse. Blinkende, epilepsifremkallende bakgrunner og perverse tentakkelmonstere er kanskje heller ikke ukjent. Og historien vil ofte ikke være mer enn oppladning til superkraftig energistråleangrep, og visning av hvordan det superkraftige energistråleangrepet bommer, eventuelt knuser alt i sin vei.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Hayao Miyazakis filmer inneholder personer med enorme øyne og varierende munnstørrelse. Men bakgrunnene, derimot, er nydelige, ofte håndtegnede, og monstrene slett ikke perverse. Og historiene som fortelles er dype, menneskelige og fulle av fantasi og livskraft.

Men filmen, ja. Denne flotte, episke fortellingen om liv og død, hat og kjærlighet, vrede og tilgivelse er noe av det beste Japan har bidratt med til filmverden (og de som kjenner til japansk filmkunst vet at det betyr at denne filmen virkelig er stor). Miyazaki har blitt kalt «animasjonens Kurosawa», og med denne filmen beviser han at dette slett ikke er en feil sammenligning.

Handlingen i filmen foregår i et mytisk Japan i tiden før landet ble samlet under en hersker. Det er et land plaget av borgerkrig og indre stridigheter, der den sterkeste har rett, og menneskene må forsvare det de har med livet som innsats. Det er også en tid preget av guder, demoner og mektige ånder som delte sin plass på jorden med menneskene.

Da en navnløs demon angriper en fredelig liten landsby bestående av det utstøtte Emishi-folket, tvinges den unge prins Ashitaka til å forsvare seg og sitt folk, og ender opp med å drepe demonen. Som straff for dette setter demonen en forbannelse på han, en forbannelse som vil fortære hans kropp og sjel, og forvandle han også til en demon.

Ashitaka forlater landsbyen, og setter kursen vestover, der det går rykter om en skogsånd som har helbredende egenskaper. Da han endelig finner skogen der denne ånden holder til, blir han fanget i en strid mellom menneskene, som kjemper for å grave ut jern fra en åre i fjellet, og skogsgudene som holder til i fjellet og ønsker å være i fred.

«Aha», tenker du nok. «Menneskene er de slemme, de vil fordrive dyrene og skape forurensning». Men det som gjør at denne filmen skiller seg ut fra de fleste andre er at det ikke finnes noen som er direkte ond. Menneskene gjør det de må for å overleve. De baserer hele sin økonomi på på gruvedriften, og ville blitt invadert av den lokale krigsherren, og tvunget tilbake til et liv av prostistusjon og fyll dersom de sluttet med jerneksporten.

Dyrene, med en ulvegudinne og en ung menneskejente i spissen, kan på sin side virke unødvendig brutale mot menneskene, men denne bestemte skogen er det siste sted der de kan leve i velstand, og for de utgjør menneskene en virkelig trussel. Felles for begge grupper er den manglende evnen til å se de andres behov og risiko, noe som fører til unødvendig, og ofte misforstått hat.

Filmen har kjente skuespillere til de engelske stemmene, som for eksempel Billy Bob Thorton og Gillian Anderson, men det er tydelig at de ikke er vant til denne type arbeid, og det kunne med stort hell blitt brukt skuespillere som spesialiserer seg på animasjon og stemmer. Men som vanlig bør slike filmer ses på originalspråket for å få den beste opplevelsen. Da får du virkelig inntrykket av at dette er det nærmeste du kommer perfeksjon i filmens verden. Se den, gutter og jenter! Terningkast 6.