De siste årene har vi sett en del middelmådige norske filmer bli lovprist med superlativer som de knapt fortjener, rett og slett fordi det norske kinopublikum – kritikere som vanlige folk – ikke er vant med å se norske filmer som har en viss underholdningsverdi. Filmer som «UNO» og «Villmark» ble tatt imot med åpne armer og jubelrop her i Norge – filmer som ville blitt totalt oversett hadde de vært engelskspråklige. La oss ikke bruke silkehansker her; norsk film er et synkende skip. Men nå og da kommer det en film som vekker mer enn bare oppsikt…
På bakgrunn av mine tidligere erfaringer med norske filmer som sies å være «driiiitbra..!«, har jeg fått en nokså begrenset tiltro til kvaliteten på mesteparten av det denne nasjonens filmindustri presterer å spy ut. Og jeg må innrømme at jeg var skeptisk da jeg satt meg i kinosetet for å se Joachim Triers «Reprise». Alt jeg visste om den fra før var at den handlet om to kompiser som vil bli forfattere, og at den ene forelsker seg – og det sa meg jo ikke så altfor mye.
«Reprise» er nok en film man må se et par ganger før man får med seg ordentlig hva som skjer når og hvor og hvem som gjør hva og hva som skjer i virkeligheten i stedet for i hovedpersonenes fantasier – men jeg skal prøve så godt jeg kan å gjengi handlingen: Phillip (Anders Danielsen Lie) og Erik (Espen Klouman Høiner) er bestekompiser. De er begge forfatterspirer, og poster hvert sitt romanutkast til et bokforlag. Phillips manuskript blir godtatt, Eriks blir avvist. Mens Erik grubler over sin mangel på talent, forelsker Phillip seg i Kari (Victoria Winge). Denne Kari er allerede opptatt, men på en tur til Paris lykkes Phillip i å få henne til å forelske seg i ham. Men alt er ikke bare fryd og gammen; Phillips stormforelskelse i Kari utløser en voldsom psykose hos ham, og Phillip blir innlagt på psykiatrisk avdeling. Kjæresteparet nektes å ha kontakt med hverandre, for Phillips skyld. Når Phillip blir utskrevet, møter han Kari igjen. Han prøver febrilsk å rekonstruere forholdet med Kari nøyaktig slik det var før innleggelsen, og dette syke kjærlighetsforholdet gjør ham ikke akkurat friskere. Imens har Erik fått sin roman godtatt av en forlegger, og nå slites han mellom livet som seriøs forfatter og livet med kjæresten Lillian.
Helt i begynnelsen er filmen ganske blek. Den begynner helt vanlig, med et par kamerater som skal poste manuskriptene sine. Jeg var nervøs for at skuespillet skulle være lavmåls, historien uinteressant og det generelle utseendet lite estetisk. Men så kom det; en voice-over som tar oss gjennom en rekke mer eller mindre usannsynlige hendelser de to kameratene forestiller seg skal forekomme nå som de begge skal bli berømte forfattere. Voice-over er i prinsippet unødvendig, men i enkelte tilfeller kan det bli veldig sjarmerende og morsomt. Og dette er et slikt tilfelle. Ikke nok med det: Like etter de to kameratene har klart å manne seg opp til å poste manuskriptene sine, kommer den desidert stiligste åpningsscena jeg kan huske å ha sett; en 17. mai-setting full av bakfulle russ, bunadkledde kjerringer og energiske skolebarn i slow motion, akkompagnert med Joy Divisions «New Dawn Fades»… Det var noe av det mest bisarre jeg har sett, og musikken – som egentlig ikke burde passe så godt – passer perfekt. Aldri før har jeg sett vår nasjonaldag og vår kultur bli tatt så på kornet.
Det finnes mange forskjellige aspekter ved denne filmen; vakre, triste, morsomme, lett gjenkjennelige, frustrerende…og det som ligger friskest i minne – bortsett fra åpningscenen, så klart – er nok hvordan den utskrevne, dog stadig syke Phillip prøver å rekonstruere sitt forhold med den enigmatiske Kari. Han vil at det skal være nøyaktig som før, og tar henne dermed med tilbake til Paris, hvor Phillip insisterer på å utføre en rekke merkelige ritualer – noe som kan, hvis du myser hardt nok, minne noe om Hitchcocks «Vertigo». Kari blir fort ukomfortabel og redd når hun merker at Phillip er like syk som før. Samtidig blir hun engstelig for at han ikke er glad i henne lenger, at han kun er glad i «den gamle Kari». Denne litt uvanlige kjærlighetshistorien vakte virkelig oppsikt. I forhold til mange andre fortellinger om tapt og gjenvunnet kjærlighet, var denne svært oppfinnsom og engasjerende. Winge og Lie har et godt samspill, og det at publikum i tillegg ikke får servert alt på sølvfat, at man må tenke litt etter selv, gjør alt så mye bedre. Denne engasjerende historien om sykdom og kjærlighet er selve grunnstammen i filmen – uten den hadde nok «Reprise» blitt kun nok en «coming of age»-film om kameratskap og dating. Og det fins det nok av.
Det er ikke så mye action og dramatikk og skriking og hoiing i «Reprise», og det er vel litt typisk norsk. Mesteparten av tiden var det ganske stille i salen, og på et tidspunkt var det meste man kunne høre litt pusting og pesing (for det er vel ikke norsk film hvis man ikke har sex- og nakenscener, eller hva..?) – og det er forresten fryktelig vanskelig å spise popcorn til, fant jeg etter hvert ut. Men herregud, det er forfriskende! For etter en stund med amerikanske filmer der lydsporet går på «fuck you motherfucker!», «RATATATAATATATATAT!!!», «BOOM!», «Oh, my God, we’re all going to dieeee!!!!» o.l., kan det være greit med en god gammeldags, avslappende, angstfylt, blek skandinavisk kunstfilm. For det er nettopp det Triers film er; en kunstfilm. Den er på ingen måte overdådig, intetsigende eller melodramatisk – kun stilig. Det eneste jeg kan utsette på den er slutten, hvor alle gutta i hovedpersonenes vennegjeng – til og med Porno-Lars med Hitlerjugend-sveisen – får seg dame og lever lykkelig i alle sine dager. Sånt synes jeg nemlig hører hjemme i feelgood-filmer som «Buddy», eller amerikanske teenage-komedier. Det er nemlig ganske usannsynlig at alle kan ha det så utrolig flott og sorgfritt og superdupert på en og samme tid, det blir liksom litt for dumt. Men jeg skal let it slide; resten av filmen er nemlig gjort på en veldig bevisst måte – både når det gjelder karakter- og miljøskildringer, dialog, storyline og generell estetikk. Dessuten var det deilig å for en gangs skyld se en norsk film uten Ane Dahl Torp, Aksel Hennie eller Nicolai Cleve Broch…også er jo jeg en skikkelig sucker for melankolske filmer da.
Definitivt en femmer… en sterk en.
Kommentarer
Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!