Schindler’s List

Schindlers Liste ble ansett av mange bransjefolk som et risikabelt prosjekt. Regissøren ville ta opp filmen i sort/hvitt, for å gi den et dokumentarisk preg. Spørsmålet var: er folk villige til å betale for å se filmer i sort/hvitt på kino, nå som man til og med kan se dinosaurer i farver?

Året var 1993. Folk hadde strømmet til kinoer for å ta del i den digitale revolusjonen med Jurassic Park; toppen av superregissør Spielbergs filmfjell. Han hadde tidligere servert godbiter som Haisommer (1975), E.T. (1982) og tre eventyr om Indiana Jones. Han ble ofte omtalt som en popkornmann og en regissør som lagde film for pur underholdning, film som svevde på en lett bølge. Men så, samme år som Jurassic Park gjorde ham til verdens best betalte regissør svarte han massene med et gripende, usensurert bilde av et av de største massemordene i nyere historie.

Historien bak filmen begynte rett etter at E.T. var fullført. Spielberg leste Schindler’s Ark, skrevet av Thomas Keneally, og kjøpte umiddelbart rettighetene til å filmatisere boken; han visste at dette måtte fortelles.

Produsent Steven Spielberg trengte en regissør. Han brakte manuset til kollega Martin Scorsese (Raging Bull, Goodfellas), men Scorsese følte at det trengtes en jødisk regissør for å takle noe så sensitivt som Holocaust. Roman Polanski, som selv overlevde Holocaust, følte at han ikke var klar for å ta oppgjør enda. (Forøvrig tok Polanski oppgjør i filmen Pianisten fra 2002.) Men det skjedde, at Billy Wilder, som selv bidro til manuset, overtalte Spielberg til å innta regissørstolen. Her svarte Spielberg med: «Jeg vil ikke ha betalt. Det vil være å ta imot blodpenger.»

Mens Jurassic Park var under ferdigstilling, begynte produksjonen av Schindlers Liste i Polen. Hovedrollen, Oskar Schindler, gikk til Liam Neeson (Excalibur, Batman Begins), mens hans assistent, Itzhak Stern, spilles av Ben Kingsley (Gandhi).

Kapitalisten Oskar Schindler ser i krigens mørke sitt snitt til å tjene penger. Gjennom sine Nazistiske forbindelser overtar han en fabrikk i Krakow. Her ansetter han jøder til å arbeide for seg, da disse er billigere en polakker. Assistenten Stern hyrer arbeidere som trenger beskyttelse fra tyskerne, og provoserer til tider Schindler. Så begynner jødejakten.

Inn kommer Nazilederen Amon Goeth. Han er kommandanten for leiren hvor Schindlers arbeidere blir sendt. Goeth er ondskapen legemliggjort. Schindler må finne en møte å overtale Nazilederen på, hvis fabrikken hans skal ha en fremtid.

Rollen Liam Neeson presenterer er feilfri: hans evne til å spille ulike roller er hans store trumfkort som skuespiller. I enkeltscener skinner det virkelig av ham, og han skaper en aura hvor vi som seere nesten kan føle hva han føler ved å bare se på ham. Ben Kingsley gjør en troverdig, gjennomtenkt tolkning; vi er kommet til å forvente dette av ham. Men filmens mest skremmende punkt er Amon Goeth; en mann så ond, en mann så egoistisk, at han stiller spørsmål ved menneskehetens grunnstener. Ralph Fiennes (Den Engelske Pasienten, Harry Potter og Ildbegeret) portretterer Goeth så hensynsløst, så rått; et sadistisk monster, som faktisk levde. Det er nesten skumlere enn karakteren i seg selv. Man kan si hva man vil om Saddam Hussein, eller Ariel Sharon; dette er den mest fryktinngytende karakteren i filmhistorien.

Filmen er ikke delt opp som en vanlig historie fortalt gjennom tre akter; den lager sine egne regler og følger dem. Hovedreglene synes å være den at i massemordene fantes det ingen regler.

Men Spielberg tar ikke nødvendigvis et standpunkt. Han viser oss hva som skjedde; førstehåndsberetninger ligger til grunn for mange scener i filmen. Han viser oss hva som var, hva verden aldri må glemme.

Filmen kan sees som en studie i hva som driver oss mennesker; hva som forener oss, hva som splitter oss; hva som gjør oss til mennesker, med feil og mangler. Vi gjør det vi kan for å overleve, uten nødvendigvis å tenke på andre enn oss selv. Her portretteres så mange forskjellige mennesketyper, at filmen skaper et univers hvor vi glemmer verden utenfor.

This is very cruel, Oscar. You are giving them hope. You shouldn’t do that.
– Amon Goeth

John Williams står som vanlig for musikken til Spielbergs film, men her serverer han kanskje sin mest ulike komposisjon noensinne; fiolinsoloene til Itzhak Perlman hever musikken til uovertrufne høyder. Kameraarbeidet til Janusz Kaminski, hvor han gjør store deler av filmen håndholdt, fanger virkelig terroren Nazistene utgjør.

Evnen til å vise noe som får oss til å glemme stolene vi sitter i, huske at verden i omfang er mer enn gode gamle Norge, er det som forbauser meg. Dette er kanskje den klareste toppkarakteren jeg har gitt. Hvis man ved spørsmål om favorittfilm svarer Schindlers Liste kan man bli møtt med forundring over at det går an å elske en dokumentar. Men dette er Steven Spielbergs beste verk, kanskje det er nettopp hans ydmykhet overfor skjebnene filmen portretterer som har gjort at han har skapt filmen; et nervepirrende, psykologisk, grusomt innblikk i oss mennesker. Terningkast 6.