Signs

Hvor Shyamalan-fan må man egentlig være for å legge hånden på hjertet og sverge over at man forteller sannheten etter en uttalelse om at Signs er en knakende god film? Om du har lurt tidligere, så kan undertegnede svare på det: Egentlig ikke så mye. Jeg er personlig Shyamalan-fan og forguder omtrent marken han går på, men det er hovedsaklig ikke grunnen til at jeg sier at man ikke bør være en fan for å like denne filmen. Den er faktisk en svært god film.

Graham Hess (Mel Gibson) har lagt prestekraven ”på hylla” og forlatt troen sin etter at hans kone ble påkjørt og drept når en bilist sovnet ved rattet. Tiden etter har vært vanskelig for ham siden han ble sittende igjen med en datter, en sønn og en stor gård. Hans bror Merrill Hess (Joaquin Phoenix) har flyttet til gården for å hjelpe til, og de får snart mye å stri med når de finner store symboler midt i maisåkeren og blir plaget på kveldstid av noen de tror er et par av naboguttene. Når så disse symbolene dukker opp overalt i verden på samme tidspunkt og en rekke lys blir observert svevende over New Mexico skjønner de at de har tatt feil angående hvem som har ”vandalisert” maisåkeren.

Signs er ikke bedre enn The Sixth Sense og den er ikke så god som Unbreakable heller, men det den har er elementer fra begge de to filmene. Hjertet har mulighet til å få økt sin rytme pga hvor flink Shyamalan er til å bygge opp og tilrettelegge spenningsmomenter. Jeg har sagt det før og sier det gjerne igje, gang på gang.. Slikt husker jeg godt at Hitchcock ble kjent for, og jeg sammenligner de to regissørene gjerne. Men dristig nok sier jeg at Shyamalan har noe å tilføye sine filmer som Hitchcock aldri hadde… skjønnhet. Ikke skjønnhet via et pent ansikt, men i utfoldelsen av historien som ligger i bunnen av det hele og elementer som stemningmusikk som pirrer mer enn vanlig.

Denne filmens historie ser jo tilsynelatende ut til å dreie seg om aliens og jeg skal ikke nekte for at det er filmens ytre. Det som uansett ligger rett under denne ytren er filmens virkelige historie: En manns søken etter å få bekreftelse på om det er andre krefter her i verden og da hvilken innflytelse tilfeldigheter har å si på dette. Fantastiske roller av Mel Gibson (The Patriot og Payback) mot selveste Joaquin Phoenix (Gladiator og Walk The Line) danner sammen en slik magi som vi i mange år vil huske Shyamalans filmer for.

Som i The Sixth Sense og Unbreakable har Shyamalan fått hjelp av en eminent komponist ved navn James Newton Howard også i denne filmen. Shyamalan ville først at denne filmen ikke skulle ha musikk, men når Howard spurte om få legge på musikk og så la Shyamalan avgjøre hva som var best ble Shyamalan målløs over resultatet. Med musikk bygd opp rundt tre hyppige toner settes man virkelig nært det mystiske og vakre som ligger der fra før av.

Av de som har sett denne filmen i min filmkrets har de alle ytret en positiv mening om filmen, men de har alle argumentert negativt med at den slutter for brått. På min side føler jeg at den slutter helt perfekt. Den kunne godt ha vart lengre, men da måtte de ha puttet inn den varigheten før slutten. Nytt for Shyamalan denne gang er at han velger å la komikk være en stor del av filmen. Komiske scener oppstår lett og om ikke smilet ligger på lur når denne filmens sees ser jeg det som litt rart. Det gode gamle er også å se i denne filmen og den har selvfølgelig en liten vri som mange følte at var litt for simpel. Folk må rett og slett ta seg sammen og IKKE tenke vri i plottet heretter. Herregud.. hvor mange The Sixth Sense filmer finnes det? Nettopp.. tallet er 1. Hvor mange The Sixth Sense filmer er ønskelig? Ding ding ding.. korrekt igjen… 1.