The Aristocrats

Tenk deg å se noe sjokkerende. Nå, tenk deg å se noe sjokkerende sammenhengende i én time og tjuefem minutter. Det er ikke fysisk mulig. Og derfor er denne filmen utrolig laber. Man ler de første fem minuttene, i ren vantro. Etter ti minutter sitter man og humrer. Et kvarter uti er man veldig lei av å høre om bæsj og oppkast, og man blir sittende i håpet om at det vil handle om noe annet også. Men det gjør det ikke.

Knulle. Kanskje et oppsiktsvekkende ord i en anmeldelse. Men hører man knulleknulleknulle sammenhengende gjennom hele greia, er det ikke like spennende lenger. Sånn var denne filmen. 100 komikere som forteller sin versjon av tidenes grovis. Så grov er språkbruken, at man føler seg ordentlig skitten når den er over. Man har hørt alt. Absolutt alt.

Filmen inneholder ikke nakenhet. Ikke vold, og ikke sex. Alt man ser er dårlig lyssatte komikere som sitter på kontorene sine og forteller om Aristokratene. Det heter vitsen. Den har en standard åpning og en standard slutt, men midtpartiet ligger åpent. Og det er der variablene setter inn. Det blir en slags konkurranse å fortelle den jævligste versjonen. Og det finnes ikke grenser, ingen som setter stopp når man først er i gang. Det er visst hele poenget.

Tenk deg gode gamle Bob Saget. Koselige alenepappaen i familieserien Fullt Hus. Nå, tenk deg gode gamle Bob Saget lire av seg setninger som «Faren stakk **** inn i sønnens øye, så det spratt ut, noe som åpnet for nye muligheter med øyesokkelen». Det knuser gjerne litt av sjarmen. Alle de gode gamle er der. Fra Mad About You til George i Seinfeld. Og de topper hverandre med saftige gloser.

Jeg er ikke prippen. Overhodet ikke. Hvis noen har sett denne, synes den er kjempebra og synes jeg er teit som ikke synes det samme, må vite det. Det skyldes ikke at jeg ikke kan ta en vits. Men å ikke ta verdens jævligste vits 100 ganger på halvannen time, det er det ingen skam i. Man kjeder seg, og reagerer bare innimellom når det kommer virkelig syke innslag. Verbale innslag, vel å merke.

Når noen av komikerne holder babyene sine i armkroken samtidig som de forteller en vits til kameraet om å voldta døtre og sønner i rumpa synes jeg de drar den for langt. Her er det meningen å provosere for provokasjonens egen skyld. Jeg tror denne filmen skal komme med det tiltenkte poenget at man kan fremdeles sjokkere uten det visuelle. Noe jeg var fullt klar over før jeg satte meg ned for å se denne filmen.

Om man setter på The Aristocrats under et nachpiel der alle er temmelig godt i farta, har man nok størst sjanse for suksess. I sofakroken en torsdag ettermiddag blir det hele ganske mislykket i alle fall. Terningkast 1.