The Devil Wears Prada

Den unge og naive Andy er akkurat ferdig med college og søker etter jobb. På et vis klarer hun å overbevise den eksentriske og mektige redaktøren for motebladet Runway at hun burde bli hennes neste assistent. Totalt uforberedt på det hektiske og krevende livet i moteverdenen går Andy gjennom en særdeles tøff tid mens hun prøver å vise at hun er den beste til jobben. Samtidig som jobben går bedre og bedre, går hennes forhold til venner og kjæreste en helt annen vei.

Det første jeg tenkte på når jeg så The Devil Wears Prada, var Coyote Ugly. Selv om den må sies å være betraktelig dårligere, er likhetene der som i så mange andre filmer. Ung, snill dame i storbyen sliter med å finne seg selv. Ender opp med en jobb hun egentlig ikke liker, men kanskje hun liker den osv. Med andre ord er dette ikke en spesielt original historie. Vi har sett det meste før og vet stort sett hvor det ender. Heldigvis er innpakningen bedre enn vanlig denne gangen og The Devil Wears Prada er til tider ganske så underholdende. Med en temmelig stor oppmerksomhet rundt seg, er det ikke til å unngå at man har forventninger til en film. Den som trolig har fått mest oppmerksomhet i filmen er Meryl Streep i rollen som Miranda Priestly, den usympatiske redaktøren, men hennes innsats er etter min mening underlegen Stanley Tuccis. I rollen som en av hennes mest betrodde ansatte er han perfekt og gjør den beste innsatsen i filmen.

Et av de viktigste elementene her er klær og sko. Uten at jeg har for mye kunnskap om mote er dette noe av det som er med på å dra opplevelsen av filmen opp. Moten kombinert med opptak i New York og Paris gjør The Devil Wears Prada til en forholdsvis pen film å se på. Det hele bidrar til å gjøre den annerledes enn andre i samme sjanger. Da er det bare dumt at historien er såpass kjedelig. Selv om filmen er basert på en bestselger bok er det ingen garanti for filmen. Ved å høre på kommentarene til regissøren og produsenten, mener jeg at resultatet kunne vært mye bedre enn det har blitt. De skryter nemlig stort av å ha forandret boken til det bedre ved å ikke overlate noe til fantasien. Noe jeg mener er trist i dette tilfellet. Filmen overlater nemlig absolutt ingenting til fantasien og er nok en ting som trekker kraftig ned.

Ønsker du deg en lettfordøyelig film kan man trygt se denne, men penere ord enn ”helt grei” er vanskelig for meg å bruke om den. Bortsett fra Tucci og til dels Streep er ikke skuespillet veldig bra, historien uoriginal og det hele blir som sagt en smule kjedelig. Men dersom man tar filmen for hva den faktisk er, blir det hele ikke så ille. Den var ikke det jeg forventet og folkene bak ser ut til å tro de har laget et kunstverk. The Devil Wears Prada er i samme sjanger som blant annet Coyote Ugly og kan således sees på som en av de bedre i sin sjanger.

Uten å ha lest boken, ser jeg allikevel potensiale til en mye bedre film. Men slik den har blitt kan man vel egentlig ikke klage. Sett i forhold til andre i sjangeren er dette mer enn godkjent. Opplevelsen sitter ikke lenge i kroppen, men underholdningsverdien er der så absolutt. Terningkast 4.