The Rising: Ballad of Mangal Pandey

Året er 1857 og det britiske Øst-India kompaniet styrer India med full velsignelse fra myndighetene i Storbritannia. Maktmisbruk og korrupsjon er dagligdags og mange indere har nådd grensen for hva de kan tåle. Ønske om selvstendighet er voksende, men ingen tør å gjøre noe. Den eneste som tør å stå opp og rope ut er Mangal Pandey. En ganske alminnelig soldat som ganske fort forvandles til en frigjøringshelt. Kampen mot britene er ikke lett for noen, men for Mangal settes også det nære vennskapet til en britisk offiser sterkt på prøve.

The Rising: Ballad of Mangal Pandey er basert på en sann historie om den indiske folkehelten Mangal Pandey. Han bidro til å starte et av de første store opprørene mot britene. Hvor mye av filmens historie som er sann er noe usikkert, men store deler er nok fiksjon. Opprøret i 1857 var av en ganske annen type enn Gandhis, men det er forholdsvis få krigsscener i filmen. Stort sett brukes tiden til å fortelle om denne delen av Indias historie. Jeg må innrømme at jeg visste lite om dette før jeg så filmen og det var derfor en ganske bra historietime. Det er allikevel ikke til å komme unna at dette er en Bollywood film. Selv om de kan omhandle både store og viktige emner er det aldri langt unna underholdning. Heller ikke her.

Et av Bollywoods største kjennetegn er de store danse- og sangnumrene som kommer fra tid til annen. I Mangal Pandey har de også klart å legge inn noen flotte sekvenser og det er disse som gjør opplevelsen annerledes enn andre filmer. Den triste historien brytes med nydelige, fargerike innslag og oppleves som en frisk vri på en sjanger som ofte kan bli svært så trist. I forhold til vestens krigsdramaer kan den nok oppleves som litt for leken og for lite alvorlig, men man må ta Indias særegne stil i betraktningen. Den er verken unik som krigsdrama eller som Bollywood og sliter en del med det. Bortsett fra ett fåtall scener er det lite som byr til sterk innlevelse i verken historien eller karakterene. Ikke er den fantastisk som underholdningsfilm heller, men blandingen mellom krig og dans/sang er såpass spesiell for det norske videomarkedet at man allikevel bør vurdere å se den.

Mange nordmenn er nok svært skeptiske til denne måten å fortelle en historie på, men man bør være åpen for annet enn bare den amerikanske stilen. Selv om dette er langt ifra årets film kan jeg trygt anbefale den til alle som vil se noe annet. Denne måten å fortelle en historie på er ganske unik for India og skiller seg fra våre musikaler på flere måter. Har du aldri sett en Bollywood film før er det kanskje på tide. Stilen er ganske lik klassisk Hollywood, men med innlagte danse- og sangnummer. Allikevel fremstår ikke disse filmene som rene musikaler. Det bør så absolutt oppleves, men kanskje The Rising: Ballad of Mangal Pandey ikke er den første man bør se.

Verken det beste krigsdramaet eller den beste Bollywood-filmen, men den har sine øyeblikk. Det er i hvert fall en annerledes opplevelse om man ikke har sett indisk film før.