The Road to Guantanamo

I Kjølvannet av Al Qaidas angrep på USA i 2001 har filmer av ymse kvalitet dukket opp for å vise den ene eller andre siden av saken. The Road To Guantanamo er heldigvis en av de bedre. Michael Winterbottom, mannen bak Tristram Shandy: A Cock and Bull Story, står for regien, og denne gang er temaet alt annet enn morsomt.

Vi følger fire britiske gutter som er på vei fra England til Pakistan for å feire bryllup, men det som først var ment som en hyggelig tur viser seg å bli et sant helvete, for i stedet for å spise kake bestemmer de fire seg for å reise en liten tur til nabolandet for å drive hjelpearbeid. I Afghanistan råder fullt kaos, og snart får Shafiq, Ruhel, Asif og Monirs tur uventede følger: Uten berettiget lov og dom blir de fire unge guttene sendt til det beryktede fengselet Guantanamo som befinner seg på Cuba.

The Road To Guantanamo er en blanding av dokumentar og spillefilm, den veksler mellom de virkelige guttenes kommentarer og spillefilm med dokumentarisk preg. Nyhetsopplesninger bidrar også til å øke følelsen av å se på noe som er aktuelt og realistisk. Det hele får et tydelig TV-preg uten at det blir dårligere av den grunn. (Fakta på lørdag kan av og til være knakende bra).

Michael Winterbottom makter å skildre fire menneskers vei gjennom urettferdighet, tortur og andre menneskers sadisme uten at det noen gang blir sentimentalt. I stedet for å tørke tårer kan seeren bruke tiden på å sette seg inn i hva som skjer med de fire uheldige og hvilke forhold de blir tvunget til å leve under. Du får også tid til å observere hvor følelseskalde soldatene kan være mot sine fanger, for her hersker øye for øye, tann for tann. Å vende det andre kinnet til er et ukjent begrep for arbeidsstokken på Guantanamo. Realismen gjør at jeg sitter med en hard klump i magen under store deler av filmen, ja den sitter faktisk i litt enda, mens jeg skriver dette. Selv om de fleste har et eller annet standpunkt i denne saken, virker det ikke som om filmskaperen er ute etter å skape en syndebukk i form av land eller region. Det vi får servert er en historie om fire gutter som blir utsatt for grove brudd på menneskerettighetene og hvordan de selv ser på hendelsene i ettertid.

Dette er absolutt en engasjerende film, som i hvert fall får meg til å fly i flint. Den som ikke blir provosert en eneste gang i løpet av filmens 95 minutter bør klype seg selv hardt i armen.

Det er ingenting som trekker direkte ned, men for å flisespikke litt mener jeg filmskaperen kunne fokusert mer på er de andre fangene, og ikke bare de britiske. Det skulle ikke ha bydd på for store problemer å flette inn en skjebne til eller to, bare for å sette det hele i et større perspektiv. Uansett får The Road To Guantanamo en solid femmer.