The Science of Sleep

Livet ser ut til å ta en oppløftende vending for den sky og tilbaketrukne Stephane når han overtales til å returnere til sitt barndomshjem i Frankrike. Hvor Stephanes mor har lovet ham en ny jobb. Om natten drømmer han, kreativ og fantasirik spinner drømmene rundt hans nye tilværelse – på et så altoppslukende vis at Stephanes liv i våken tilstand kommer i bakgrunnen. Hans drømmetilstand skal likevel opphøre, for det viser seg at den nye jobben er både ordinær og ensidig. Skuffelsen over den nye jobben blir snart overskygget av Stephanes møte med Stephanie og Zoe, to nabojenter som skal vise seg å gjøre litt av hvert med hans tilværelse både i våken og drømmende tilstand…

Michel Gondry er nok best kjent for sitt arbeid med ETERNAL SUNSHINE OF THE SPOTLESS MIND – en film jeg aldri opplevde å få sansen for. Det er ikke til å legge skjul på at SCIENCE OF SLEEP holder til i noe samme gate hva angår visuelle uttrykk, snodige karakterer og uklare definisjon på «virkelighet». Utgangspunktet for historien er slettes ikke dumt, såfremt man har sansen for det litt bisarre og kunstneriske. Når man i tillegg har to talentfulle folk som Gael García Bernal og Charlotte Gainsbourg i hovedrollene er det grenser for hvor dårlig resultatet kan bli. Det er heller ikke skuespillerne som trekker ned, men snarere den svært så forvirrende og drømmelignende virkelighetsoppfattelsen til hovedkarakteren «Stéphane» som jeg slet med å holde tritt med. Dette er selvfølgelig også en del av poenget, å oppleve historien gjennom hans øyne og sinn. Men tilsynelatende uten noen større mening bak alt virvaret av forskjellige tilstander blir det til slutt vanskelig å komme inn under huden på hovedpersonen og dermed filmen i seg selv. Resultatet har i mine øyne blitt et visuelt puslespill som verken fenger eller interesserer mer enn akkurat nok til å holde deg i salen gjennom SCIENCE OF SLEEP sine 107 minutter lange spilletid.

SCIENCE OF SLEEP er definitivt et originalt bidrag som skiller seg ut fra den generelle mengden, men det virker som om vår kjære regissør har rotet seg bort i drømmeland under prosessen. Historien er i bunn og grunn for rotete, og legger man til det faktum at Gondry har valgt å bruke en rekke forskjellige språk, i form av engelsk, spansk og fransk, kan man ikke si at ting blir mindre forvirrende. Når det er sagt så finnes det visse lyspunkter som det er verdt å nevne. Blant annet den fascinerende detaljrikdommen, de kule arbeidskompisene (med altfor lite spilletid) samt dialogen som tidvis glimtet til med noen nydelige strofer. Likevel ble irritasjonsmomentene for store og mange, noe den tilsynelatende evigvarende nesten-romansen som aldri så ut til å ta steget videre, definitivt ikke hjalp til med å eliminere. En svak treer.