The Squid and the Whale

Brooklyn, 1986: I den eksentriske New York-familien Berkman, lever Bernard (Jeff Daniels) i den tro at han en gang var en stor forfatter, det til tross for at han nå bare har ”endt opp” i en undervisnings-stilling. Da det viser seg at hans kone Joan (Laura Linney) har et fantastisk skrivetalent, splittes familien av innbyrdes sjalusi. Separasjonen blir etter hvert et faktum, og tilværelsen for parets to barn snus plutselig på hodet.

The Squid and the Whale er manusforfatter og regissør Noah Baumbachs egen historie fra da han vokste opp. Den portretterer en disfunksjonell familie på randen av sammenbrudd; man prater ikke med hverandre om faktiske ting. De drømmer man har om hvem man vil være er den man er, og godtas som, selv om man vet bedre bak hverandres rygg.

Noah Baumbach har tidligere jobbet med regissør og manusforfatter Wes Anderson (The Royal Tenenbaums, The Life Aquatic With Steve Zissou). The Squid and the Whale er en film ikke ulik The Royal Tenenbaums, med snodige monologer med ekstistensielle undertoner. Ikke engang barna klarer foreldrene bli enige om.

Jeff Daniels gjør en den beste rollen han har gjort på år og dag. Forbløffet ble jeg over å se spekteret av nyanser han her fremviser. Han er Bernard Berkman.

Laura Linneys karakter, Joan Berkman, er i tråd med roller Linney har portrettert tidligere; like distansert fra virkeligheten som hennes karakter Annabeth Markum i Mystic River. Men hun er ikke et vondt menneske; for hvordan fremstår et menneske som endelig har muligheten til å realisere seg selv?

Sønnene, basert på regissør Baumbach og hans bror, er filmens narrative bindeledd. Det er ikke historien som bringer filmen videre, I The Squid and the Whale er den faktisk ikke tilstedeværende; den er uinteressant. Karakterene som portretteres er det virkelig spennende. Gjennom brødrene Walt og Frank Berkman følger vi deres situasjon som tennisball mellom mor og far. Frank, den yngste, viser hvordan det er å være den såkalt snille, han som aldri gjør noe galt. Hvorpå Walt, den eldste, er kommet til det stadiet hvor han vil finne ut av hvem han er, hvor han vil i livet. Walt spilles av Jesse Eisenberg, med samme nevrotiske innfallsvinkel som han viste i gjennombruddet Roger Dodger. Frank spilles talentfulle Owen Kline. Disse blir mer eller mindre tvunget til selv å velge hvem de vil bo hos, og hvem de skal høre på. Noe som fører til desto større splittelse i familien. Skylden slipper barna imidlertid å fordele, det greier foreldrene helt fint selv; det er den andres.

Detaljene Baumbach her serverer oss er filmens virkelige perler, og de kommer som på et perlekjede – perfekt tredd, klart til å henges rundt halsen; muligens vil den slå bedre an hos de som selv har opplevd skilsmisse, eller sett utfallet på nært hold.