Time to Leave

Fotografen Romain får beskjed om at han har kreft og er rammet så hardt at han har mindre en 5% sjanse for å overleve. Han nekter å motta cellegift og vil heller leve som vanlig i sine siste måneder. Han prøver å isolere seg fra omverden, fra sin mannlige kjæreste og fra familien. Den eneste som får vite hemmeligheten er hans enslige farmor.

Dette er en høyst personlig og intim film om en ung manns siste måneder og hans forsøk på å frigjøre seg fra sine nærmeste og få sine nærmeste til å frigjøre seg fra ham. Men han finner naturligvis ut at det er vanskelig å leve alene og forlatt, spesielt med en slik skjebne. Man kan på mange måter si at dette høres litt kjent ut, og har vært tema for flere filmer. Allikevel kommer man ikke utenom at dette er en svært personlig og karakterdreven film, kjemisk fri for de fleste klisjeer og vanligheter. Dette gjør den til en film, som man ikke vet helt hvor tar deg, og som man heller ikke vet hvor ender, bortsett fra at man naturligvis antar at det ender i døden for vår mann Romain.

Fortellingen benytter seg av flere momenter og relasjoner i starten, som ikke følges opp senere i filmen. Dette er helt sikkert gjort med god mening og vilje, men man lurer likevel på om dette er til det beste. Både forholdet til kjæresten og søsteren fungerer godt, og avsluttes på en veldig pen måte, men mangler litt av spenningen og variasjonen som kanskje hadde vært der dersom de hadde fått mer skjermtid og kunne fått utvikle seg sterkere og dypere.

Hovedpersonen (Melvil Poupaud) i dette franske dramaet gjør en veldig god jobb. Han er troverdig og har en nysgjerrighet ved seg som er interessant. Dette er på mange måter en historie om en manns forfall og det skildrer skuespilleren godt. Time to Leave (også kjent som Le temps qui reste) beveger seg i høyeste grad rundt hans handlinger, og det er derfor godt å se en troverdig karakter. Historien setter publikums sympati til hovedkarakteren på prøve flere ganger, og det er godt å se at karakteren langt fra er plettfri eller godhetens pureste form.

Det hele blir til slutt en fin historie, som på mange måter skiller seg ut, men som blir litt for ujevn til å nå helt opp på karakterskalaen.